Stikkordarkiv: Wembley

London, Musikk

London, desember 2018: Nightwish-dagen (del 2) + hjemreisen

Legg igjen en kommentar

Da Beast in Black satte i gang showet sitt stod jeg på tredje rad, jeg hadde med andre ord klart å komme meg ganske langt frem! Mens jeg stod og funderte på hvordan jeg kunne gjøre situasjonen enda bedre fulgte jeg med på damen som stod foran meg, hun var tydelig stor fan av BiB for hun gikk helt agurk fra første stund og det var gøy å se på en som var ekte fan.
Før BiB forlot scenen sa dem at de kom til å være ved merch-sjappa etter kvelden var over for å prate med fans og sånt, jeg visste fra før at dem gjorde dette og syntes sånt er kult men jeg endte med å bare dra rett tilbake til hotellet da Nightwish var ferdig.
Uansett, så fort Beast in Black forsvant skjedde det et mirakel: damen foran meg som så ut til å være deres største fan gikk viste seg å kun være der for dem så hun gikk og vips så endte jeg på andre rad, woop woop!

Etter en stund ble salen mørk igjen og en stemme pratet over høyttaleren mens storskjermen viste en mobiltelefon med en svær strek over.. jeg husker ikke alle detaljer, jeg innbiller meg at det var stemmen til Richard Dawkins vi hørte men mulig det er noe jeg har kokt opp i min fantasi. Uansett, etterhvert kom det en nedtelling på storskjermen og mens alle telte høyt kom Troy opp på scenen og gjorde seg klar og da vi nådde 0 «åpnet» storskjermen seg og viste magiske ting mens Troy spilte melodien til «Swanheart» på fløyte og sekkepipe (ikke samtidig).

Forresten, i disse tider hvor alle andre skal filme og fotografere absolutt alt på konserter så prøver jeg så godt jeg kan å la det være, videoene jeg linker fra Wembley-konserten i dette innlegget er derfor ikke filmet av meg MEN Instagram-videoene jeg legger ut her i selve innlegget er det jeg som har filmet. Så da er dere klar over det.

Som dere ser i videoen jeg linket til over så gikk dem rett over til «Dark Chest of Wonders», det var både supergøy og bittelitt skuffende. De hadde nemlig begynt showet med «End of All Hope» tidligere i turnéen og jeg hadde så lyst til å høre denne live fordi det var den første NW-sangen jeg noengang hørte. Nuvel, jeg skal ikke klage!
Ja, det ble varmt med all pyroen.

Sang nummer tre var «Wish I Had An Angel» og siden dette er mammas favorittsang av NW så måtte jeg filme litt:

Skulle ønske jeg klarte å KUN legge inn videoen uten all teksten under men jeg får ikke til, kanskje jeg klarer det når jeg har forstått mer av WordPress men i dag er ikke dagen.

Neste sang var «10th Man Down» og det var en kjempeopplevelse å høre denne live! Jeg glemte å nevne det tidligere men denne turnéen var for å feire karrieren til Nightwish så langt så det ble spilt mange sanger som visstnok aldri vil bli spilt igjen, hvilke sanger dette er vet jeg ikke men jeg håper de ikke vil kutte ut denne sangen helt i fremtiden for det er en veldig bra live-låt!
Neste sang var «Come Cover Me», en veldig fin sang men jeg må innrømme at jeg foretrekker nok Tarjas versjon, Floor sang den mye «mørkere» (av mangel på bedre beskrivelse). Jeg er ikke den som pleier å sammenligne vokalistene bandet har hatt men noen ganger skjer det bare.
«Gethsemane» var en stor opplevelse å se live, det var en tid da dette var min favorittsang nummer én med Nightwish og det var kult å se hvordan den var live med medlemmene de har nå, Troy fikk bidratt, Floor danset og sangen var generelt en stor oppdatering fra album-versjonen. Jeg filmet litt:

Så var det tid for «Élan» og et lite sammenbrudd.
Denne sangen har vært min antidepressiva siden mars 2015 fordi den gjør meg så innmari glad og det å høre den live blir litt for mye for meg… så jeg gråter. Vi snakker såkalt «ugly-crying» mens jeg smiler (jeg er jo ikke trist) men alle ser på bandet og ikke meg så det gjør ingenting. Dette skjedde da jeg så dem i 2015 også og jeg regner med at det vil skje neste gang og alle gangene etter det.

«Sacrament of Wilderness» var enda et blaff fra fortiden som var gøy å høre live. Jeg filmet veldig kort for jeg ville egentlig bare ha et lite klipp med ulven i bakgrunnen siden den minte meg om Wembley (hunden min):

«Dead Boy’s Poem» er en av de sangene jeg alltid har hatt lyst til å høre live og denne kvelden skulle det skje. Floor synger sangen på en så magisk måte at man bare står der med gåsehud over hele seg, det var virkelig et stort øyeblikk.
Så trengte Floor en liten pause og gutta tok scenen med en instrumental melodi kalt «Elvenjig». Kan ikke si det var spesielt minneverdig for min del men stemningen var god, det husker jeg, spesielt da den gled over til den noe snodige sangen «Elvenpath».
Så ble det fest! Nightwish satte i gang «I Want My Tears Back» og fordi jeg slapp å bekymre meg for å bli filmet denne gangen så slapp jeg meg virkelig løs, jeg hoppet og danset som om det stod om livet og jeg hadde det SÅ GØY! Det hadde bandet også, i klippet ser dere blant annet at Emppu løper fra Floor rett før andre vers når hun kommer dansende mot ham.

Snodig nok så hadde dem funnet ut at nå var det rette tidspunktet å spille «Last Ride of the Day». Snodig fordi konserten var langt fra over men det gjorde jo ingenting. Syntes de hadde løst det så fint med storskjermene på denne turnèen, spesielt under denne sangen for det så ut som at Kai (trommisen) kjørte berg og dalbane:

Her tok jeg en pause i skrivingen fordi det ble annonsert at Nightwish ikke bare skal ha konsert i Oslo for første gang på over ti år i november neste år, de kommer også tilbake til Wembley i desember neste år! Oslo og London, here I come!

Ok, tilbake til konserten.
«The Carpenter» er ikke Nightwish sin beste sang MEN det var den mest sjeldne diamanten under showet fordi det var NWs aller første singel! Man kunne nesten se Tuomas føle seg litt utilpass men publikum sang med og vi viste at vi var glade for å høre sangen… en sang vi mest sannsynlig aldri vil høre live igjen.
Jeg fant ingen bra video å linke til fra YouTube av denne sangen fra Wembley men vet at det ligger flere videoer ute med hele/store deler av konserten så den er ikke umulig å finne dersom man er villig til å lete!
Selv om jeg begynte å følge Nightwish noen år etter sangen «The Kinslayer» kom ut så har den likevel klart å følge meg siden jeg var…. 15? Så det er en sang jeg har hørt mange ganger til tross for at den aldri helt har fenget meg men den er mye kulere live og siden Nightwish aldri har vært redde for å forbedre/forandre sangene sine så var dette bra minutter. Videoen jeg linket til tror jeg må ha blitt filmet rett ved siden av eller rett foran meg for det er nøyaktig denne vinkelen jeg hadde da jeg var der.
En sang som virkelig overrasket meg under denne turnéen var «Devil & the Deep Dark Ocean». Den hadde aldri fenget meg på albumet men de siste månedene så har den blitt en av mine favoritter takket være hvor sykt bra den er live.
«Nemo» var Nightwish’ første store hit og den fikk folk i gang under denne konserten også. Jeg husker ikke stort fra da denne ble fremført men ifølge den korte videoen jeg linket til så prøvde Floor seg på en litt annerledes avslutningen enn den vi har blitt vant til de siste årene. Jeg liker variasjon.
Så kom en sang jeg hadde sett frem til, «Slaying the Dreamer» har vært en stor favoritt siden jeg virkelig begynte å lytte til Nightwish og endelig skulle jeg høre den med Floor! Hun hadde lagt til en kul greie hvor hun lagde et lite stønn rett etter hun sang «put a stake!» som om det var hun som ble spiddet i hjertet, det var litt artig. Den eneste lille klagen jeg har er at jeg syntes det blir litt awkward når Floor synger under Markos del fordi det ser ut som at hun går inn i rappe-modus. Ikke at det er noe galt med rap!

Den siste delen av konserten begynte med «The Greatest Show On Earth». Det er ikke så mye annet å si enn at det virkelig var det flotteste showet på jord.

«Ghost Love Score» var sangen som avsluttet kvelden, jeg har hørt den så mange ganger at jeg er generelt litt lei av den men det er noe helt annet når man er til stede og hører den live.
Det jeg husker best er starten av sangen, Marko kom «krypende» inn på scenen ved siden av trommene som om han lusket på Emppu og gjorde en rar vinkegreie da de fikk øyekontakt… søker man på YouTube så får man sett dette men dette er hva jeg filmet:

På slutten av «Ghost Love Score» regnet det rød konfetti over oss og som sist så prøvde jeg å fange en neve jeg kunne ta med hjem.

Så var det på tide å ta farvel…

Lysene ble skrudd på og folk begynte å gå ut av arenaen.

Jeg må si jeg er imponert over hvor tilrettelagt alt er i denne arenaen, salen blir tømt fort uten trengsel og denslags tull.
Jeg gikk en kjapp tur for å se om jeg kunne treffe på Beast in Black men bestemte meg kjapt for å heller gå tilbake til hotellet og sove. Jeg skulle hjem dagen etter og tidlig på morgenen tuslet jeg ned til lobbyen for å sjekke ut. Alt var helt stille, i døråpningen stod det en dame i superfancy kjole og røyket så hun hadde tydeligvis hatt det gøy denne natten.
Hele Wembley var stille denne morgenen da jeg satte kursen mot t-banestasjonen. Det føltes så trist fordi jeg ikke visste når jeg ville komme tilbake (desember 2020 ser det ut som nå men det visste jeg ikke på dette tidspunket) så jeg bestemte meg for å ta et siste bilde:

Ikke et bra bilde og når bilde er så lite ser man ikke hva som står men dette er altså Wembley Park, t-banestasjonen. Heldigvis er det heis om man har mye å bære på.
Hjemturen gikk greit, det store bildet jeg kjøpte på Harry Potter-settet fikk akkurat plass i kofferten dersom jeg tok den ut av emballasjen så jeg pakket inn hjørnene med skitne sokker for å minske risikoen for skader.

Home sweet home!

Det viste seg at det hadde snødd hjemme da jeg landet, det gjorde ingenting for er det en tid man vil ha snø så er det jo i julen.

På vei hjem begynte jeg nesten å gråte på flybussen fordi jeg gledet meg sånn til å se Wembley.

Det viste seg at pappa ikke hadde tatt henne med til bussholdeplassen men dere kan tro jeg ble møtt av en glad liten dame da jeg kom ut av bilen hjemme! Etter litt middag kunne vi endelig gå en tur sammen igjen.

Reunited and it feels so good….

Sånn, endelig ferdig med å skrive om fjorårets tur, på tide å planlegge neste!

London, Musikk

London, desember 2018: Nightwish-dagen (del 1)

Legg igjen en kommentar

Ah, så var dagen her, dagen da jeg skulle se mitt favorittband live, bandet som ødela (nesten) all annen musikk for meg… Nightwish! *Skyter nevene i luften*
Jeg våknet opp denne dagen med tre mål før jeg skulle ta det med ro og gjøre meg i stand til kvelden:
1. Kjøpe en genser til konserten.
2. Kjøpe plastfolie til tatoveringen.
3. Passe på å ikke treffe Nightwish.

Mål nummer tre gikk bra, jeg så dem ingen steder denne gangen så jeg slapp å risikere å dumme meg ut. Tre år tidligere følte jeg at jeg traff på dem «overalt», så først manageren Ewo i lobbyen før jeg igjen så ham ute sammen med bandet som hadde ankommet og da jeg trodde det var trygt å gå inn så traff jeg alle idét jeg gikk gjennom lobbyen. Rommet mitt holdt på å bli rengjort så jeg hadde ikke så mye annet å gjøre enn å sette meg i lobbyen etter dem hadde gått men da kom selvfølgelig Richard Dawkins ut av heisen noe som førte til at jeg fikk en liten blackout. Det ble for mye for meg rett og slett.

Tilbake til 2018!
Jeg stakk først innom en Tesco for å kjøpe plastfolie, det føltes ut som at jeg lette i evigheter men jeg fant til slutt en rull.. suksess!
Etterpå prøvde jeg å finne nevnte genser som jeg følte at jeg trengte til konserten. Jeg stakk bort til outlet-senteret ved siden av hotellet (egentlig i samme bygning men whatever) og tittet i vinduene… det er jo bare merkeklær i det senteret men jeg ville bare ha en plain, svart genser så det burde jo ikke være så vanskelig å finne? Jeg tuslet omkring og da jeg passerte en Guess-butikk så la jeg merke til en svart, strikket genser med perler nedover fronten. Den var fin! Jeg gikk inn og la merke til at det var salg! Altså, det er alltid salg på et outlet-senter men det var salg i tillegg til det opprinnelige salget så jeg tok genseren med meg og tittet litt rundt på vei til kassen… på veien fant jeg en svart genser med glitter i tillegg til en med bare skuldre men med påsydde stropper sånn at det ser ut som at jeg gikk med en singlet under. Jeg endte opp med alle tre og hvilken hadde jeg på under konserten? Ingen. Tok en genser jeg hadde med meg, for jeg kunne jo ikke risikere å ødelegge de fine, fancy, nye genserne mine!
Denne gangen hadde jeg hengt et skilt på hotell-døren min som sørget for at det ikke var noe renhold der da jeg kom tilbake, husker ikke om dette var et alternativ sist gang jeg bodde på dette hotellet men jeg var uansett superfornøyd med at jeg kunne bruke det denne gangen. Tror jeg benyttet meg av dette et par ganger tidligere på denne turen også, jeg er ikke så fin på det.
Jeg strevde veldig med å bytte folie på tatoveringen min kvelden før med tanke på at den er på ryggen men etter litt snedig tenking så fant jeg ut at jeg skulle legge noe folie flatt på senga og så legge meg oppå den, det funket som bare det! Ble likevel litt vrient å teipe den på plass men det gikk.

Så var det på tide å tusle over til arenaen. Null stress siden det ville ta meg maks ett minutt… jeg husker ikke når jeg bestemte meg for å gå dit men jeg tror det var rundt en time før dørene åpnet, noe som ville vært null problem ellers men smarte meg hadde ikke på jakke og det blåste surt. London er varmt i desember men det finnes grenser liksom.
Uansett, da min del av køen etterhvert kom seg inntil en av veggene til arenaen gikk ventingen litt lettere for da fikk jeg litt ly. Ikke søren om jeg forlot plassen min bare for å hente en jakke (eller en av de nye, fancy genserne mine). Jeg slet litt med å få tiden til å gå, det var nok av folk å se på men de var ikke så interessante så jeg begynte å se inn i leilighetene til folk, så på at folk kom hjem fra jobb og sånt.. til slutt stod jeg og «hørte» på diverse Nightwish-sanger i hodet for jeg tenkte «når jeg har tenkt gjennom hele den sangen så har det gått fem minutter» og det hjalp litt faktisk.
Etterhvert kom vaktene og skannet billettene våre sånn at de kunne sette på oss armbånd slik at ting ville gå fortere innenfor dørene som åpnet kort tid etter.
Igjen måtte vi gå gjennom bombekontroll og denslags men da jeg hadde kommet gjennom der så var det bare å slå seg til ro og finne ut hva man ville gjøre først. Jeg valgte atter en gang å gå til suvenir-sjappa fremfor å finne en god plass i salen, jeg ville nemlig ha en kopi av boken We Were Here for den ble solgt signert av alle i bandet på denne turnéen. Ja, jeg fikk tak i den i tillegg til en t-skjorte og et program. Tror ikke jeg kjøpte mer enn det (endte med å bestille en turnéjakke noen måneder senere).

Så kom problemet med å finne plass. Jeg endte opp foran Tuomas sin side sånn som sist men litt lenger bak så jobben med å snike seg forover begynte (fin måte å få tiden til å gå forresten, tiden flyr når man prøver å tenke strategisk).
Jeg hadde kommet mye lenger frem da oppvarmingen skulle begynne. Jeg pleier som regel å hate oppvarming på konserter for det er jo ikke h*n/de jeg kommer for å se! Men du verden som mine tanker ble gjort skam på, for Beast in Black var noe av det morsomste og beste jeg har sett live! Jeg hadde kun hørt én sang av dem før og jeg likte det men det var noe helt annet å se bandet foran seg og høre kul låt etter kul låt.
Husker trommisen drev og showet med trommestikkene sine, noe som endte med at den ene ble hengende i sceneteppet bak ham men han var så blid at det gjorde ingenting. Kan faktisk ikke huske sist jeg så en trommis som var like mye med i showet som resten av bandet (uansett hvor bra de spiller så har dem jo en tendens til å bli litt gjemt bak trommesettet).
Jeg filmet en kort snutt av Beast in Black men jeg har det ikke tilgjengelig akkurat nå så jeg får ikke lagt det ut her men dere kan se litt av oppvarmingen deres om dere søker etter «Beast in Black Wembley» på YouTube! Musikken deres er uansett verdt å sjekke ut, her er en liten smakebit (og ja, Yannis synger like bra i virkeligheten, om ikke bedre):

Nå merker jeg at jeg trenger å hvile fingrene litt så jeg stopper her og velger å skrive om selve Nightwish-konserten + hjemreisen litt senere.

To be continued…

London

London, desember 2018: Avreisedagen

Legg igjen en kommentar

Det er snart ett år siden sist jeg dro til London så nå er det på tide å skrive om turen!
Det at det har gått en del tid betyr at jeg har glemt veldig mye men det som betyr noe er at jeg husker de VIKTIGSTE tingene, ikke sant?

Vel, jeg husker ikke engang hvilken dato jeg reiste avgårde (4. desember viste det seg å være) men det var en mørk desember-natt, jeg skulle ta flybussen som gikk litt over halv fire og hadde derfor holdt meg våken. Jeg satt nydusjet og så på QI og Would I Lie To You? på BBC Brit mens jeg ventet på at det skulle bli på tide å dra.
Mamma skulle kjøre meg og da vi kjørte ut fra gårdsplassen vår begynte jeg å gråte, litt fordi jeg var ganske trøtt men mest fordi jeg ville savne Wembley. Mamma lovte at de skulle ta godt vare på henne mens jeg var borte og jeg visste at hun ville få det fint men jeg syntes alltid det er så trist å reise fra henne fordi jeg er redd hun skal tro jeg har forlatt henne.

Jeg mener å huske at jeg prøvde å sove på flybussen men jeg husker ikke om jeg faktisk klarte det. Uansett så kom jeg frem til Gardermoen til slutt og jeg skulle møte min nemesis: innsjekken.
Jeg nevnte dette ofte på min gamle blogg og siden dette er en ny blogg så kan jeg gjenta at jeg alltid friker ut når jeg skal sjekke inn bagasje og slikt fordi man kun kan gjøre det på automat og jeg er redd for å trykke på noe feil.
Så, jeg ventet til jeg fant en ledig ansatt til tross for at jeg alltid føler at jeg kaster bort tiden deres, de oppfører seg i hvert fall som om jeg gjør det…. men følelsen av å føle seg teit er verdt det når man vet at ting blir gjort riktig! #tenkepositivt

Jeg får alltid lyst på calzone når jeg er på Gardermoen så etter jeg hadde passert alt av obligatoriske ting så kjøpte jeg en calzone, hvis innhold endte opp på genseren min, hurra.
Jeg er en person som liker å vente så jeg har det alltid fint på flyplasser, her ser dere i refleksjonen i vinduet at jeg tar bilde av fly.. jeg husker ikke hvorfor for det var ikke mitt fly:

De neste timene er tåkete for meg, jeg husker at jeg lyttet til samtalene til folk og at jeg ladet mobilen. Noen snakket om hunden sin og jeg satt og tenkte at det ville ikke gå en uke engang før jeg var hjemme hos Wembley igjen.
Så fikk vi gå ombord på flyet og jeg sovnet før flyet i det hele tatt hadde forlatt bakken, det siste jeg husker er at vi stod i kø for å få spylt flyet sånn at det ikke skulle komme is på det.

Det neste jeg husker er at jeg våknet og så dette:

Jeg tok bildet og åpnet posen med sørlandschips jeg hadde i sekken, spiste noen never før jeg sovnet igjen, tror vi var i ferd med å lande neste gang jeg våknet.

Da jeg bladde gjennom bildene fra turen så kom jeg over dette bildet:

Dette er fra da jeg satt på do etter å ha hentet bagasjen da jeg ankom Gatwick. Jeg elsker disse doene fordi de har egne vasker inne i båsene og tydeligvis så elsker jeg dem høyt nok til å knipse dette bildet. Så da vet dere det.

Så ja, jeg ankom Gatwick, tok toget inn til London og satt på Victoria Station lenge fordi jeg visste det var lenge til jeg kunne sjekke inn på hotellet og fordi jeg ikke visste hva jeg kunne finne på når jeg hadde med meg stor koffert.
Jeg liker som nevnt å vente så jeg fant det underholdende nok å sitte og titte på folk men til slutt så orket jeg ikke mer og tok t-banen til King’s Cross fordi jeg ville titte i Platform 9 3/4-butikken. Hvorfor jeg tenkte at det var lurt vet jeg ikke fordi den butikken er bitteliten men hvis jeg husker riktig så var det såpass kort tid etter den åpnet at kofferten min var ikke altfor mye i veien. En annen ting er at jeg hadde sikkert dratt bort dit uansett fordi jeg kan ta t-banen opp til Wembley derfra (bydelen, ikke hunden min).

Jeg slet fortsatt med å bruke opp tiden før jeg kunne dra til hotellet så til slutt tenkte jeg «skitt au» og dro til Wembley og tittet rundt på Outlet-senteret som ligger i samme bygning. Jeg husker at jeg drasset med meg kofferten min opp til kinoen bare for å være sikker på hvor den lå.

Så begynte jeg å kjede meg så jeg tuslet bort til hotellet for å spørre om jeg kunne få sjekke inn. Det var fortsatt altfor tidlig men mannen sa at det var et rom ledig som nettopp hadde blitt vasket så da fikk jeg det, hurra.
Jeg hadde begynt å få en massiv hodepine da jeg ankom rommet så jeg fant ut at jeg skulle ta et bad:

Da jeg var ferdig med å bade var hodepinen så ille at jeg bare sovnet, jeg følte meg temmelig ekkel da jeg våknet i et håndkle med vått hår og greier men jeg overlevde det også.
Jeg visste at jeg måtte ha i meg noe mat men først gikk jeg til resepsjonen for å høre om de hadde noe smertestillende men damen i skranken sa at hun ikke hadde lov til å gi meg noe så hun sa at jeg kunne gå til Tesco og kjøpe hodepinetabletter der, noe jeg gjorde og det tok ikke lang tid før jeg følte meg mye bedre.
Jeg hadde planer om å dra på kino og greier denne kvelden men på grunn av hodepinen så var jeg temmelig redusert selv etter den hadde forsvunnet så jeg benyttet sjansen til å utfordre min frykt for å ringe roomservice:

Jeg hadde ikke spist ordentlig mat siden calzonen på Gardermoen (hvis jeg husker riktig) så jeg var kjempesulten! Du verden som jeg koste meg, jeg ble fort mett så da hadde jeg kald pizza til frokost dagen etter. Det var dyrt men er man på ferie så er man på ferie.
Slapp i det minste å betale for vannet mitt siden jeg bodde i et litt mer fancy rom denne gangen, fint skal det være.

Dette er det jeg husker fra dag 1 og jeg tror jeg slutter her og fortsetter i et senere innlegg (forhåpentligvis ikke om ett år).

Wembley

GRATULERER MED DAGEN, Wembley! (Part 3)

2 kommentarer

På søndag ble Wembley tre år og jeg har gått og repetert den siste uken at jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått (så fort at jeg glemte å skrive dette innlegget på søndag)! Klart, den første uken hun bodde her føltes som to måneder så jeg skal ikke påstå at alt har vært knirkefritt, det å oppdra en hund alene er så absolutt ingen dans på roser.
Det siste året har det skjedd magiske ting, hun oppfører seg nesten eksemplarisk på tur, hun prøver ikke lenger å hoppe på folk og hun har begynt å gå pent forbi andre hunder også men det hender at lysten til å leke og hilse på blir litt for stor, nå har hun endelig fått en lekevenninne hjemme i form av en Border Collie-valp ved navn Rina så det blir nok av lek og moro.
Når vi er hjemme er det bare fryd og gammen, den gale, ulvelignende skapningen har blitt til en dame som jeg får høre masse ros om og jeg har endelig fått tilbake for alt arbeidet jeg har lagt ned i å oppdra henne.

GRATULERER MED DAGEN… som var!

Jeg er mildt sagt ganske stolt.

Flashbacks, Wembley

Flashback: GRATULERER MED DAGEN, WEMBLEY! (Part 2)

Legg igjen en kommentar

Jeg og min nesten 3-åring er på vei ut døren for å legge ut på en to timers langtur men først må vi mimre tilbake til fjorårets bursdag.

I dag ble huskyprinsessen min hele to år, tiden har gått så fort!
Jeg har fått vite i ettertid at flere trodde jeg ikke ville takle å være eieren din men vi kan nå si at dem tok feil, du er her for å bli…

….men du har fortsatt mye å lære.

Gratulerer med dagen, Wembley!

Flashbacks, Wembley

Flashback: GRATULERER MED DAGEN, WEMBLEY!

1 kommentar

Den 7. juli blir Wembley tre år så jeg tenkte jeg skulle bruke dagene før til å mimre tilbake til de to første (og muligens andre minner også når jeg først er i gang).

Jeg har ikke bannet så mye som etter at du kom inn i livet mitt men du verden så glad jeg er for å ha deg her hos meg.

Du slo deg til ro allerede på veien hjem:

Etter noen dager følte du deg hjemme nok til å ommøblere:

Vi har allerede rukket å finne på mye rart:

Du har vært blid stort sett hele tiden:

Du har lært meg at det går bra å utforske nye steder:

Nå har du vært på kloden et helt år, la oss satse på mange flere!

Takk for at du kom inn i livet mitt, du gjør meg gal men jeg er glad i deg likevel.
Gratulerer med dagen!

Hverdagsliv

Jeg er her fortsatt

3 kommentarer

Man skulle tro at jeg har gått i hi men de siste dagene så har jeg faktisk drevet mye med blogg-relaterte ting, bare ikke her.
Jeg har gått gjennom alle innleggene jeg har skrevet på blogg.no og har klart å slette alle ned til én side i bloggarkivet og arkivet består nå kun av innlegg jeg vil flytte over hit.
Jeg skal prøve å slå sammen flere innlegg sånn at det ikke blir altfor mange flashback-innlegg men om det kommer en del etter hverandre så vet dere hvorfor.
Jeg må innrømme at jeg har med vilje latt være å være veldig effektiv når det kommer til nevnte oppgave på grunn av innleggene som handler om Zakk, savnet etter ham er fortsatt stort så det er litt sårt å gjenoppleve dagene vi hadde sammen.

Om noen lurer på hvordan det går med meg så går det helt greit.
Jeg har hatt litt trøbbel med venstre hofte den siste uken men det ser ut til å ha gått over nå og jeg jobber fortsatt hardt med å gå ned i vekt… kanskje ikke hardt nok men det går sakte men sikkert nedover!
Det vil nok ta en stund før jeg forteller mer detaljert om tall og slikt når det kommer til denne vektnedgangen, for det er litt flaut, men når jeg har nådd målet om cirka 584 år så kan det hende jeg deler litt mer dersom det er av interesse.

Det går også bra med Wembley. Hun er nå 2,5 år gammel og er fortsatt helt sprø men på en god måte.

Wembleys liv kommer til å bli forandret om en uke, for på mandag reiser mamma og pappa til Vestlandet for å hente hjem en ny, liten skapning… jeg har ikke nevnt det før men foreldrene mine mistet hunden sin Koda rett før jul. Jeg har ikke skrevet om det tidligere fordi jeg ville vente til det rette øyeblikket men når er det egentlig perfekt tidspunkt å skrive om at man har mistet en lillesøster?
Savnet etter Koda er stort så vi håper at den nye frøkna vil gi trøst, gi oss mye glede, nye eventyr og enda en å være glad i og så er vi spent på om hun og Wembley vil gå overens, for Wembley trenger virkelig en hundevenn nå… hun stod og snakket til seg selv i speilet her om dagen!

Jeg prøver å jobbe med døgnrytmen min så nå er det på tide å logge av. Jeg håper du som leser dette vil fortsette å følge meg fremover selv om jeg virker litt fraværende, jeg er her fortsatt.