Da Beast in Black satte i gang showet sitt stod jeg på tredje rad, jeg hadde med andre ord klart å komme meg ganske langt frem! Mens jeg stod og funderte på hvordan jeg kunne gjøre situasjonen enda bedre fulgte jeg med på damen som stod foran meg, hun var tydelig stor fan av BiB for hun gikk helt agurk fra første stund og det var gøy å se på en som var ekte fan.
Før BiB forlot scenen sa dem at de kom til å være ved merch-sjappa etter kvelden var over for å prate med fans og sånt, jeg visste fra før at dem gjorde dette og syntes sånt er kult men jeg endte med å bare dra rett tilbake til hotellet da Nightwish var ferdig.
Uansett, så fort Beast in Black forsvant skjedde det et mirakel: damen foran meg som så ut til å være deres største fan gikk viste seg å kun være der for dem så hun gikk og vips så endte jeg på andre rad, woop woop!
Etter en stund ble salen mørk igjen og en stemme pratet over høyttaleren mens storskjermen viste en mobiltelefon med en svær strek over.. jeg husker ikke alle detaljer, jeg innbiller meg at det var stemmen til Richard Dawkins vi hørte men mulig det er noe jeg har kokt opp i min fantasi. Uansett, etterhvert kom det en nedtelling på storskjermen og mens alle telte høyt kom Troy opp på scenen og gjorde seg klar og da vi nådde 0 «åpnet» storskjermen seg og viste magiske ting mens Troy spilte melodien til «Swanheart» på fløyte og sekkepipe (ikke samtidig).
Forresten, i disse tider hvor alle andre skal filme og fotografere absolutt alt på konserter så prøver jeg så godt jeg kan å la det være, videoene jeg linker fra Wembley-konserten i dette innlegget er derfor ikke filmet av meg MEN Instagram-videoene jeg legger ut her i selve innlegget er det jeg som har filmet. Så da er dere klar over det.
Som dere ser i videoen jeg linket til over så gikk dem rett over til «Dark Chest of Wonders», det var både supergøy og bittelitt skuffende. De hadde nemlig begynt showet med «End of All Hope» tidligere i turnéen og jeg hadde så lyst til å høre denne live fordi det var den første NW-sangen jeg noengang hørte. Nuvel, jeg skal ikke klage!
Ja, det ble varmt med all pyroen.
Sang nummer tre var «Wish I Had An Angel» og siden dette er mammas favorittsang av NW så måtte jeg filme litt:
Skulle ønske jeg klarte å KUN legge inn videoen uten all teksten under men jeg får ikke til, kanskje jeg klarer det når jeg har forstått mer av WordPress men i dag er ikke dagen.
Neste sang var «10th Man Down» og det var en kjempeopplevelse å høre denne live! Jeg glemte å nevne det tidligere men denne turnéen var for å feire karrieren til Nightwish så langt så det ble spilt mange sanger som visstnok aldri vil bli spilt igjen, hvilke sanger dette er vet jeg ikke men jeg håper de ikke vil kutte ut denne sangen helt i fremtiden for det er en veldig bra live-låt!
Neste sang var «Come Cover Me», en veldig fin sang men jeg må innrømme at jeg foretrekker nok Tarjas versjon, Floor sang den mye «mørkere» (av mangel på bedre beskrivelse). Jeg er ikke den som pleier å sammenligne vokalistene bandet har hatt men noen ganger skjer det bare.
«Gethsemane» var en stor opplevelse å se live, det var en tid da dette var min favorittsang nummer én med Nightwish og det var kult å se hvordan den var live med medlemmene de har nå, Troy fikk bidratt, Floor danset og sangen var generelt en stor oppdatering fra album-versjonen. Jeg filmet litt:
Så var det tid for «Élan» og et lite sammenbrudd.
Denne sangen har vært min antidepressiva siden mars 2015 fordi den gjør meg så innmari glad og det å høre den live blir litt for mye for meg… så jeg gråter. Vi snakker såkalt «ugly-crying» mens jeg smiler (jeg er jo ikke trist) men alle ser på bandet og ikke meg så det gjør ingenting. Dette skjedde da jeg så dem i 2015 også og jeg regner med at det vil skje neste gang og alle gangene etter det.
«Sacrament of Wilderness» var enda et blaff fra fortiden som var gøy å høre live. Jeg filmet veldig kort for jeg ville egentlig bare ha et lite klipp med ulven i bakgrunnen siden den minte meg om Wembley (hunden min):
«Dead Boy’s Poem» er en av de sangene jeg alltid har hatt lyst til å høre live og denne kvelden skulle det skje. Floor synger sangen på en så magisk måte at man bare står der med gåsehud over hele seg, det var virkelig et stort øyeblikk.
Så trengte Floor en liten pause og gutta tok scenen med en instrumental melodi kalt «Elvenjig». Kan ikke si det var spesielt minneverdig for min del men stemningen var god, det husker jeg, spesielt da den gled over til den noe snodige sangen «Elvenpath».
Så ble det fest! Nightwish satte i gang «I Want My Tears Back» og fordi jeg slapp å bekymre meg for å bli filmet denne gangen så slapp jeg meg virkelig løs, jeg hoppet og danset som om det stod om livet og jeg hadde det SÅ GØY! Det hadde bandet også, i klippet ser dere blant annet at Emppu løper fra Floor rett før andre vers når hun kommer dansende mot ham.
Snodig nok så hadde dem funnet ut at nå var det rette tidspunktet å spille «Last Ride of the Day». Snodig fordi konserten var langt fra over men det gjorde jo ingenting. Syntes de hadde løst det så fint med storskjermene på denne turnèen, spesielt under denne sangen for det så ut som at Kai (trommisen) kjørte berg og dalbane:
Her tok jeg en pause i skrivingen fordi det ble annonsert at Nightwish ikke bare skal ha konsert i Oslo for første gang på over ti år i november neste år, de kommer også tilbake til Wembley i desember neste år! Oslo og London, here I come!
Ok, tilbake til konserten.
«The Carpenter» er ikke Nightwish sin beste sang MEN det var den mest sjeldne diamanten under showet fordi det var NWs aller første singel! Man kunne nesten se Tuomas føle seg litt utilpass men publikum sang med og vi viste at vi var glade for å høre sangen… en sang vi mest sannsynlig aldri vil høre live igjen.
Jeg fant ingen bra video å linke til fra YouTube av denne sangen fra Wembley men vet at det ligger flere videoer ute med hele/store deler av konserten så den er ikke umulig å finne dersom man er villig til å lete!
Selv om jeg begynte å følge Nightwish noen år etter sangen «The Kinslayer» kom ut så har den likevel klart å følge meg siden jeg var…. 15? Så det er en sang jeg har hørt mange ganger til tross for at den aldri helt har fenget meg men den er mye kulere live og siden Nightwish aldri har vært redde for å forbedre/forandre sangene sine så var dette bra minutter. Videoen jeg linket til tror jeg må ha blitt filmet rett ved siden av eller rett foran meg for det er nøyaktig denne vinkelen jeg hadde da jeg var der.
En sang som virkelig overrasket meg under denne turnéen var «Devil & the Deep Dark Ocean». Den hadde aldri fenget meg på albumet men de siste månedene så har den blitt en av mine favoritter takket være hvor sykt bra den er live.
«Nemo» var Nightwish’ første store hit og den fikk folk i gang under denne konserten også. Jeg husker ikke stort fra da denne ble fremført men ifølge den korte videoen jeg linket til så prøvde Floor seg på en litt annerledes avslutningen enn den vi har blitt vant til de siste årene. Jeg liker variasjon.
Så kom en sang jeg hadde sett frem til, «Slaying the Dreamer» har vært en stor favoritt siden jeg virkelig begynte å lytte til Nightwish og endelig skulle jeg høre den med Floor! Hun hadde lagt til en kul greie hvor hun lagde et lite stønn rett etter hun sang «put a stake!» som om det var hun som ble spiddet i hjertet, det var litt artig. Den eneste lille klagen jeg har er at jeg syntes det blir litt awkward når Floor synger under Markos del fordi det ser ut som at hun går inn i rappe-modus. Ikke at det er noe galt med rap!
Den siste delen av konserten begynte med «The Greatest Show On Earth». Det er ikke så mye annet å si enn at det virkelig var det flotteste showet på jord.
«Ghost Love Score» var sangen som avsluttet kvelden, jeg har hørt den så mange ganger at jeg er generelt litt lei av den men det er noe helt annet når man er til stede og hører den live.
Det jeg husker best er starten av sangen, Marko kom «krypende» inn på scenen ved siden av trommene som om han lusket på Emppu og gjorde en rar vinkegreie da de fikk øyekontakt… søker man på YouTube så får man sett dette men dette er hva jeg filmet:
På slutten av «Ghost Love Score» regnet det rød konfetti over oss og som sist så prøvde jeg å fange en neve jeg kunne ta med hjem.
Så var det på tide å ta farvel…
Lysene ble skrudd på og folk begynte å gå ut av arenaen.
Jeg må si jeg er imponert over hvor tilrettelagt alt er i denne arenaen, salen blir tømt fort uten trengsel og denslags tull.
Jeg gikk en kjapp tur for å se om jeg kunne treffe på Beast in Black men bestemte meg kjapt for å heller gå tilbake til hotellet og sove. Jeg skulle hjem dagen etter og tidlig på morgenen tuslet jeg ned til lobbyen for å sjekke ut. Alt var helt stille, i døråpningen stod det en dame i superfancy kjole og røyket så hun hadde tydeligvis hatt det gøy denne natten.
Hele Wembley var stille denne morgenen da jeg satte kursen mot t-banestasjonen. Det føltes så trist fordi jeg ikke visste når jeg ville komme tilbake (desember 2020 ser det ut som nå men det visste jeg ikke på dette tidspunket) så jeg bestemte meg for å ta et siste bilde:
Ikke et bra bilde og når bilde er så lite ser man ikke hva som står men dette er altså Wembley Park, t-banestasjonen. Heldigvis er det heis om man har mye å bære på.
Hjemturen gikk greit, det store bildet jeg kjøpte på Harry Potter-settet fikk akkurat plass i kofferten dersom jeg tok den ut av emballasjen så jeg pakket inn hjørnene med skitne sokker for å minske risikoen for skader.
Home sweet home!
Det viste seg at det hadde snødd hjemme da jeg landet, det gjorde ingenting for er det en tid man vil ha snø så er det jo i julen.
På vei hjem begynte jeg nesten å gråte på flybussen fordi jeg gledet meg sånn til å se Wembley.
Det viste seg at pappa ikke hadde tatt henne med til bussholdeplassen men dere kan tro jeg ble møtt av en glad liten dame da jeg kom ut av bilen hjemme! Etter litt middag kunne vi endelig gå en tur sammen igjen.
Reunited and it feels so good….
Sånn, endelig ferdig med å skrive om fjorårets tur, på tide å planlegge neste!
Magiske meg 