Stikkordarkiv: reise

Hverdagsliv, London, Wembley

Men hvem savner meg?

Legg igjen en kommentar

Eh.. hei!

På tide med ny livsoppdatering I guess.

I disse dager driver jeg og legger sjelen min i å gjøre huset mitt så plettfritt som mulig, for den 20. november stikker jeg en tur til London og det er så koselig å komme hjem til et hjem som er helt ryddig og rent.. noen dager føler jeg meg så overveldet av den lange lista jeg har laget at jeg bare blir sittende og stirre på ting på datamaskinen i stedet men det ser ut som at jeg skal klare å komme i mål så lenge jeg evner å ha effektive dager også.

Det går bra på treningen, jeg trives veldig godt der og merker at jeg har blitt sterkere men de siste ukene har jeg vært litt slapp og ikke orket så mye så jeg tror det er på tide å hente ut en ny pakke med D-vitaminer som legen min har ordnet til meg. Jeg prøvde å være mer ute i sola i sommer men effekten av det var visst kortvarig.
Uansett, trening er gøy og jeg får mye ut av det. Selv om jeg føler jeg fortsatt er langt unna å ha den kroppen jeg vil ha så har treningen gitt meg bedre selvtillit og kan se meg i speilet og tenke at jeg ser faktisk ikke så verst ut og det å ha en bedre tankegang fjerner mye press så jeg kan ha et litt sunnere forhold til treningen, tenker jeg en dag at jeg ikke orker så dropper jeg den dagen med god samvittighet.. presser man seg for mye så kan det ende opp i smerter og det er jo heller ikke bra.
Dessuten så går jeg tur med hunden hver dag.

Når vi først er inne på temaet: hunden min, Wembley, går det også bra med. I disse dager er vi atter en gang inne i en runde med innbilt svangerskap så spisingen kunne vært bedre men jeg har funnet ut at hvis jeg blander inn litt våtfôr så får jeg lurt i henne litt næring så hun slipper å se ut som et skjelett med pels.
W ble seks år i sommer, jeg syntes tiden godt kan gå litt saktere.

Om to uker er jeg på vei til London igjen. Jeg både gruer og gleder meg, «gruingen» er fordi jeg blir så stresset av å reise, jeg elsker å ta fly og sånt (liker å se ut av vinduet) men jeg er alltid bekymret for at ting ikke er i orden, først når jeg har sjekket inn på hotellet føler jeg at jeg kan slappe av. Det å dra fra Wembley er heller ikke noe gøy men jeg vet at mamma og pappa tar godt vare på henne.

Hovedgrunnen til London-turen er at jeg skal på nok en Nightwish-konsert. Nytt i år (for meg) er at billetten er på en app på mobilen så frykten for at mobilen skal krasje eller noe sånt mens jeg er der en ny grunn til bekymring. Om det i det hele tatt blir noe konsert, Floor Jansen har nettopp blitt operert for brystkreft og selv om hun virker optimistisk selv så må man jo være realistisk og tenke at det KAN HENDE at det skjer noe uforutsett.
Konserten er den 21., den 22. skal være den store shoppingdagen og den 23. er bursdagen min… og det blir ikke mindre pengebruk den dagen for jeg skal bli tatovert fra morgen til kveld. Skal til samme dame som sist jeg var i London, hun har åpnet eget studio under pandemien og den ligger på samme t-banelinje som den jeg tar fra Wembley (bydelen, ikke hunden min) så det blir veldig lite stress å komme seg dit.
Vi skal bygge på den jeg tok sist, jeg har fått noen idéer de siste ukene så jeg burde vel nevne de for henne snart.
Den store tatoveringsplanen jeg skrev om i forrige innlegg blir satt på vent inntil videre.
Den 24. reiser jeg hjem igjen, det blir ikke en kjempelang tur men jeg tror den vil dekke alle mine behov + jeg ble nødt til å kjøpe ny PC i september og det tok en stor jafs av shoppingbudsjettet mitt så like greit at jeg kommer meg hjem før jeg blir mer fattig enn jeg allerede er.

Tror ikke jeg gidder å skrive mer, har så mye annet jeg må få gjort, nå vet dere at jeg lever i hvert fall!

Hverdagsliv, Musikk

I Oslo med mamma og Nightwish

Legg igjen en kommentar

Hepp!

Pandemien er ikke over og det var jeg veldig klar over da jeg dro med meg mamma for å endelig se den lenge planlagte Nightwish-konserten i Oslo Spektrum.
Cirka ett år etter den opprinnelige datoen kom vi oss på toget og en halvtime senere var vi begge i Oslo for første gang på mange år men vi følte oss overraskende lite «lost» for det var ikke mye som var forandret i det lille området vi skulle oppholde oss på.
Da vi booket billettene for 84 år siden så var planen å skaffe hotellrom og gjøre det til en skikkelig tur.. en «mini-ferie» eller hva man vil kalle det men takket være nevnte pandemi så ville vi bare komme oss så fort inn og ut som overhodet mulig og det gikk slik:

Jeg fikk med meg at dørene skulle åpne klokken 18:30 så jeg og mamma bestemte oss for å ta toget som gikk 18:45 for ingen av oss hadde noe behov for å stå ute i kø eller å se det første av to oppvarmingsband så vi tok oss god tid med andre ord, det at vi hadde reserverte seter hjalp det også.

Litt kø var det da vi ankom Spektrum men vi stod der i maks ett minutt før det var vår tur og etter litt surr med billetten til mamma (maskinen påstod at den allerede hadde blitt scannet men til slutt så sa vaktene bare «pfft, bare gå inn!») så var vi inne.
Mamma gikk på do og jeg gikk til merch-avdelingen hvor jeg kjøpte en Sonata Arctica t-skjorte, en Nightwish t-skjorte (med turnédatoene bakpå) + en signert plakat. Var ikke kjempestort utvalg så jeg hadde alt fra før utenom de tingene jeg kjøpte.. egentlig helt greit, da slapp jeg å bli fattig(ere).

Planen min var at vi i hvert fall skulle rekke å se Sonata Arctica varme opp, jeg har vært på konsert med dem før så jeg var veldig gira på å se dem igjen og idet jeg gikk ut i salen for å orientere meg og finne plassene våre så gikk bandet på scenen, er ikke det bra timing så vet ikke jeg!
Vi fant plassene våre kjapt og jeg var veldig fornøyd, vi satt midt foran scenen og selv om vi var høyt oppe og langt unna (men nærmere enn det ser ut på bildene) så var det egentlig helt topp for vi så alt fra bandmedlemmer til sceneshow og det var kos å bare sitte der og slappe av og være glad for at vi ikke måtte stå i tett klynge med de som stod på gulvet.
Uansett, tilbake til Sonata Arctica, jeg hadde aldri trodd at de skulle få meg til å grine så tidlig på kvelden men da dem dro i gang sangen «I Have A Right» bare raknet det for meg så mamma holdt meg i hånden mens jeg satt der og så ut som en gærning. Singelen til sangen står på hylla bak meg i skrivende stund, signert av alle i bandet og beklager at jeg går off topic nå men fy søren så fort håret til Tony Kakko vokser, det er ikke lenge siden det var ganske kort!

Sonata Arcticas hits kom som perler på en kort snor for plutselig var det slutt og de takket for seg, jeg er så glad jeg fikk sett dem igjen!

Nøyaktig klokken 21:00 falt teppet ned og det var på tide med litt Nightwish!
Åh, det var så kult å høre sangene fra det nye albumet live, har hørt på det mange ganger siden det kom ut i april 2020 (jeg ble fornøyd med andre ord).
Det er ikke altfor lenge siden jeg så dem live sist, utenom de nyeste sangene så var ikke setlista altfor ulik den de hadde i 2015 og 2018 men jeg klager ikke jeg altså!
Da dem sang «Planet Hell» så kom det et bilde av slottet vårt på storskjermen og det endte med at det stod i full fyr, hah. Ikke at jeg har noe imot slottet eller kongefamilien men jeg syntes det var kult at de tilpasset litt til byen dem befant seg i.
Jeg klarte å komme meg gjennom «Élan» uten å hylgrine sånn som jeg gjorde de to gangene jeg hørte den live i London, hurra for meg. Faktisk så gråt jeg ikke i det hele tatt under Nightwish sin opptreden men det var vanskelig å ikke få tårer i øynene under «Shoemaker» og da Floor tok operadelen på slutten av sangen. Syntes forresten lysene/fargene og hele stemningen under denne sangen var helt magisk.

Etter at Marko Hietala sluttet i bandet tidligere i år så er det mange som har sagt at Nightwish «aldri vil bli det samme» og blablabla.. til en viss grad så har dem jo rett for Marko hadde en stemme som få kan matche men situasjonen har også gitt dem en mulighet til å være kreative og finne løsninger og jeg syntes det har gått ganske fint.
Klart jeg savner Marko men mannen må få lov til å ta vare på seg selv han også og jeg er igrunn bare takknemlig for at det ikke er Tuomas himself som har forlatt bandet… av en eller annen grunn så har folk fått for seg at det er sangerne som har gjort bandet til det det er men forestill dere Nighwish uten Tuomas, det hadde ikke gått!
Den nye bassisten Jukka skuffet ikke, nå er ikke jeg noen bassekspert men jeg vet at han kommer fra bandet Wintersun hvor også trommisen Kai er medlem så jeg skjønner jo at mannen er god bare basert på det. Personlighetsmessig så er mannen bedårende som fy og han passer godt inn virker det som, så for å sitere bestemora i Mulan: «vil du bli her hele livet?!»

Som forventet så avsluttet de showet med «The Greatest Show On Earth», jeg satt som en guide og fortalte mamma gjennom hele sangen hva som foregikk, noe det virket som hun satte pris på for hun sa til meg «nå henger jeg med!».
Avslutningen med «Ad Astra» var så fin, syntes det er en skikkelig stemningsfull måte å avslutte alt på.
Konserten sluttet lite brått som den begynte, klokken 22:50 (jeg husker det bare fordi jeg måtte sjekke klokka med tanke på tog og sånt) og som Nightwish-fan så må jeg si meg superfornøyd, jeg har bare to klager:
1. Det var veldig høyt, så jeg hørte ikke ordentlig med mindre jeg stakk fingrene i ørene sånn at jeg fikk fjernet overflødig støy.
2. Mamma var ikke så fornøyd med at hun fikk lyskastere rett i øyet.

Mulig jeg hadde en klage til men jeg husker ikke hva det var så det var sikkert ikke viktig.

Vi rakk 23:18-toget hjem og mamma krevde at jeg kjørte henne til en bensinstasjon fordi hun hadde lyst på pølse så da fikset vi det.
Vi hadde en så hyggelig tur og vi hadde begge godt av å komme oss ut litt!

Jeg har fortsatt pandemien i tankene og har satt meg selv i karantene i noen dager, føler jeg meg frisk så er det vel trygt at jeg drar og tar min ukentlige handletur på torsdag.
Uansett om jeg blir syk eller ei så har jeg valgt å droppe Nightwish sin London-konsert i desember, selv om jeg har billett, det finnes grenser for hvor mange risikoer jeg vil ta så jeg får heller returnere til London et annet år og slappe av i hele desember sammen med min egen Wembley (hunden).

Until we meet again…

London, Musikk

London, desember 2018: Nightwish-dagen (del 2) + hjemreisen

Legg igjen en kommentar

Da Beast in Black satte i gang showet sitt stod jeg på tredje rad, jeg hadde med andre ord klart å komme meg ganske langt frem! Mens jeg stod og funderte på hvordan jeg kunne gjøre situasjonen enda bedre fulgte jeg med på damen som stod foran meg, hun var tydelig stor fan av BiB for hun gikk helt agurk fra første stund og det var gøy å se på en som var ekte fan.
Før BiB forlot scenen sa dem at de kom til å være ved merch-sjappa etter kvelden var over for å prate med fans og sånt, jeg visste fra før at dem gjorde dette og syntes sånt er kult men jeg endte med å bare dra rett tilbake til hotellet da Nightwish var ferdig.
Uansett, så fort Beast in Black forsvant skjedde det et mirakel: damen foran meg som så ut til å være deres største fan gikk viste seg å kun være der for dem så hun gikk og vips så endte jeg på andre rad, woop woop!

Etter en stund ble salen mørk igjen og en stemme pratet over høyttaleren mens storskjermen viste en mobiltelefon med en svær strek over.. jeg husker ikke alle detaljer, jeg innbiller meg at det var stemmen til Richard Dawkins vi hørte men mulig det er noe jeg har kokt opp i min fantasi. Uansett, etterhvert kom det en nedtelling på storskjermen og mens alle telte høyt kom Troy opp på scenen og gjorde seg klar og da vi nådde 0 «åpnet» storskjermen seg og viste magiske ting mens Troy spilte melodien til «Swanheart» på fløyte og sekkepipe (ikke samtidig).

Forresten, i disse tider hvor alle andre skal filme og fotografere absolutt alt på konserter så prøver jeg så godt jeg kan å la det være, videoene jeg linker fra Wembley-konserten i dette innlegget er derfor ikke filmet av meg MEN Instagram-videoene jeg legger ut her i selve innlegget er det jeg som har filmet. Så da er dere klar over det.

Som dere ser i videoen jeg linket til over så gikk dem rett over til «Dark Chest of Wonders», det var både supergøy og bittelitt skuffende. De hadde nemlig begynt showet med «End of All Hope» tidligere i turnéen og jeg hadde så lyst til å høre denne live fordi det var den første NW-sangen jeg noengang hørte. Nuvel, jeg skal ikke klage!
Ja, det ble varmt med all pyroen.

Sang nummer tre var «Wish I Had An Angel» og siden dette er mammas favorittsang av NW så måtte jeg filme litt:

Skulle ønske jeg klarte å KUN legge inn videoen uten all teksten under men jeg får ikke til, kanskje jeg klarer det når jeg har forstått mer av WordPress men i dag er ikke dagen.

Neste sang var «10th Man Down» og det var en kjempeopplevelse å høre denne live! Jeg glemte å nevne det tidligere men denne turnéen var for å feire karrieren til Nightwish så langt så det ble spilt mange sanger som visstnok aldri vil bli spilt igjen, hvilke sanger dette er vet jeg ikke men jeg håper de ikke vil kutte ut denne sangen helt i fremtiden for det er en veldig bra live-låt!
Neste sang var «Come Cover Me», en veldig fin sang men jeg må innrømme at jeg foretrekker nok Tarjas versjon, Floor sang den mye «mørkere» (av mangel på bedre beskrivelse). Jeg er ikke den som pleier å sammenligne vokalistene bandet har hatt men noen ganger skjer det bare.
«Gethsemane» var en stor opplevelse å se live, det var en tid da dette var min favorittsang nummer én med Nightwish og det var kult å se hvordan den var live med medlemmene de har nå, Troy fikk bidratt, Floor danset og sangen var generelt en stor oppdatering fra album-versjonen. Jeg filmet litt:

Så var det tid for «Élan» og et lite sammenbrudd.
Denne sangen har vært min antidepressiva siden mars 2015 fordi den gjør meg så innmari glad og det å høre den live blir litt for mye for meg… så jeg gråter. Vi snakker såkalt «ugly-crying» mens jeg smiler (jeg er jo ikke trist) men alle ser på bandet og ikke meg så det gjør ingenting. Dette skjedde da jeg så dem i 2015 også og jeg regner med at det vil skje neste gang og alle gangene etter det.

«Sacrament of Wilderness» var enda et blaff fra fortiden som var gøy å høre live. Jeg filmet veldig kort for jeg ville egentlig bare ha et lite klipp med ulven i bakgrunnen siden den minte meg om Wembley (hunden min):

«Dead Boy’s Poem» er en av de sangene jeg alltid har hatt lyst til å høre live og denne kvelden skulle det skje. Floor synger sangen på en så magisk måte at man bare står der med gåsehud over hele seg, det var virkelig et stort øyeblikk.
Så trengte Floor en liten pause og gutta tok scenen med en instrumental melodi kalt «Elvenjig». Kan ikke si det var spesielt minneverdig for min del men stemningen var god, det husker jeg, spesielt da den gled over til den noe snodige sangen «Elvenpath».
Så ble det fest! Nightwish satte i gang «I Want My Tears Back» og fordi jeg slapp å bekymre meg for å bli filmet denne gangen så slapp jeg meg virkelig løs, jeg hoppet og danset som om det stod om livet og jeg hadde det SÅ GØY! Det hadde bandet også, i klippet ser dere blant annet at Emppu løper fra Floor rett før andre vers når hun kommer dansende mot ham.

Snodig nok så hadde dem funnet ut at nå var det rette tidspunktet å spille «Last Ride of the Day». Snodig fordi konserten var langt fra over men det gjorde jo ingenting. Syntes de hadde løst det så fint med storskjermene på denne turnèen, spesielt under denne sangen for det så ut som at Kai (trommisen) kjørte berg og dalbane:

Her tok jeg en pause i skrivingen fordi det ble annonsert at Nightwish ikke bare skal ha konsert i Oslo for første gang på over ti år i november neste år, de kommer også tilbake til Wembley i desember neste år! Oslo og London, here I come!

Ok, tilbake til konserten.
«The Carpenter» er ikke Nightwish sin beste sang MEN det var den mest sjeldne diamanten under showet fordi det var NWs aller første singel! Man kunne nesten se Tuomas føle seg litt utilpass men publikum sang med og vi viste at vi var glade for å høre sangen… en sang vi mest sannsynlig aldri vil høre live igjen.
Jeg fant ingen bra video å linke til fra YouTube av denne sangen fra Wembley men vet at det ligger flere videoer ute med hele/store deler av konserten så den er ikke umulig å finne dersom man er villig til å lete!
Selv om jeg begynte å følge Nightwish noen år etter sangen «The Kinslayer» kom ut så har den likevel klart å følge meg siden jeg var…. 15? Så det er en sang jeg har hørt mange ganger til tross for at den aldri helt har fenget meg men den er mye kulere live og siden Nightwish aldri har vært redde for å forbedre/forandre sangene sine så var dette bra minutter. Videoen jeg linket til tror jeg må ha blitt filmet rett ved siden av eller rett foran meg for det er nøyaktig denne vinkelen jeg hadde da jeg var der.
En sang som virkelig overrasket meg under denne turnéen var «Devil & the Deep Dark Ocean». Den hadde aldri fenget meg på albumet men de siste månedene så har den blitt en av mine favoritter takket være hvor sykt bra den er live.
«Nemo» var Nightwish’ første store hit og den fikk folk i gang under denne konserten også. Jeg husker ikke stort fra da denne ble fremført men ifølge den korte videoen jeg linket til så prøvde Floor seg på en litt annerledes avslutningen enn den vi har blitt vant til de siste årene. Jeg liker variasjon.
Så kom en sang jeg hadde sett frem til, «Slaying the Dreamer» har vært en stor favoritt siden jeg virkelig begynte å lytte til Nightwish og endelig skulle jeg høre den med Floor! Hun hadde lagt til en kul greie hvor hun lagde et lite stønn rett etter hun sang «put a stake!» som om det var hun som ble spiddet i hjertet, det var litt artig. Den eneste lille klagen jeg har er at jeg syntes det blir litt awkward når Floor synger under Markos del fordi det ser ut som at hun går inn i rappe-modus. Ikke at det er noe galt med rap!

Den siste delen av konserten begynte med «The Greatest Show On Earth». Det er ikke så mye annet å si enn at det virkelig var det flotteste showet på jord.

«Ghost Love Score» var sangen som avsluttet kvelden, jeg har hørt den så mange ganger at jeg er generelt litt lei av den men det er noe helt annet når man er til stede og hører den live.
Det jeg husker best er starten av sangen, Marko kom «krypende» inn på scenen ved siden av trommene som om han lusket på Emppu og gjorde en rar vinkegreie da de fikk øyekontakt… søker man på YouTube så får man sett dette men dette er hva jeg filmet:

På slutten av «Ghost Love Score» regnet det rød konfetti over oss og som sist så prøvde jeg å fange en neve jeg kunne ta med hjem.

Så var det på tide å ta farvel…

Lysene ble skrudd på og folk begynte å gå ut av arenaen.

Jeg må si jeg er imponert over hvor tilrettelagt alt er i denne arenaen, salen blir tømt fort uten trengsel og denslags tull.
Jeg gikk en kjapp tur for å se om jeg kunne treffe på Beast in Black men bestemte meg kjapt for å heller gå tilbake til hotellet og sove. Jeg skulle hjem dagen etter og tidlig på morgenen tuslet jeg ned til lobbyen for å sjekke ut. Alt var helt stille, i døråpningen stod det en dame i superfancy kjole og røyket så hun hadde tydeligvis hatt det gøy denne natten.
Hele Wembley var stille denne morgenen da jeg satte kursen mot t-banestasjonen. Det føltes så trist fordi jeg ikke visste når jeg ville komme tilbake (desember 2020 ser det ut som nå men det visste jeg ikke på dette tidspunket) så jeg bestemte meg for å ta et siste bilde:

Ikke et bra bilde og når bilde er så lite ser man ikke hva som står men dette er altså Wembley Park, t-banestasjonen. Heldigvis er det heis om man har mye å bære på.
Hjemturen gikk greit, det store bildet jeg kjøpte på Harry Potter-settet fikk akkurat plass i kofferten dersom jeg tok den ut av emballasjen så jeg pakket inn hjørnene med skitne sokker for å minske risikoen for skader.

Home sweet home!

Det viste seg at det hadde snødd hjemme da jeg landet, det gjorde ingenting for er det en tid man vil ha snø så er det jo i julen.

På vei hjem begynte jeg nesten å gråte på flybussen fordi jeg gledet meg sånn til å se Wembley.

Det viste seg at pappa ikke hadde tatt henne med til bussholdeplassen men dere kan tro jeg ble møtt av en glad liten dame da jeg kom ut av bilen hjemme! Etter litt middag kunne vi endelig gå en tur sammen igjen.

Reunited and it feels so good….

Sånn, endelig ferdig med å skrive om fjorårets tur, på tide å planlegge neste!

London, Musikk

London, desember 2018: Nightwish-dagen (del 1)

Legg igjen en kommentar

Ah, så var dagen her, dagen da jeg skulle se mitt favorittband live, bandet som ødela (nesten) all annen musikk for meg… Nightwish! *Skyter nevene i luften*
Jeg våknet opp denne dagen med tre mål før jeg skulle ta det med ro og gjøre meg i stand til kvelden:
1. Kjøpe en genser til konserten.
2. Kjøpe plastfolie til tatoveringen.
3. Passe på å ikke treffe Nightwish.

Mål nummer tre gikk bra, jeg så dem ingen steder denne gangen så jeg slapp å risikere å dumme meg ut. Tre år tidligere følte jeg at jeg traff på dem «overalt», så først manageren Ewo i lobbyen før jeg igjen så ham ute sammen med bandet som hadde ankommet og da jeg trodde det var trygt å gå inn så traff jeg alle idét jeg gikk gjennom lobbyen. Rommet mitt holdt på å bli rengjort så jeg hadde ikke så mye annet å gjøre enn å sette meg i lobbyen etter dem hadde gått men da kom selvfølgelig Richard Dawkins ut av heisen noe som førte til at jeg fikk en liten blackout. Det ble for mye for meg rett og slett.

Tilbake til 2018!
Jeg stakk først innom en Tesco for å kjøpe plastfolie, det føltes ut som at jeg lette i evigheter men jeg fant til slutt en rull.. suksess!
Etterpå prøvde jeg å finne nevnte genser som jeg følte at jeg trengte til konserten. Jeg stakk bort til outlet-senteret ved siden av hotellet (egentlig i samme bygning men whatever) og tittet i vinduene… det er jo bare merkeklær i det senteret men jeg ville bare ha en plain, svart genser så det burde jo ikke være så vanskelig å finne? Jeg tuslet omkring og da jeg passerte en Guess-butikk så la jeg merke til en svart, strikket genser med perler nedover fronten. Den var fin! Jeg gikk inn og la merke til at det var salg! Altså, det er alltid salg på et outlet-senter men det var salg i tillegg til det opprinnelige salget så jeg tok genseren med meg og tittet litt rundt på vei til kassen… på veien fant jeg en svart genser med glitter i tillegg til en med bare skuldre men med påsydde stropper sånn at det ser ut som at jeg gikk med en singlet under. Jeg endte opp med alle tre og hvilken hadde jeg på under konserten? Ingen. Tok en genser jeg hadde med meg, for jeg kunne jo ikke risikere å ødelegge de fine, fancy, nye genserne mine!
Denne gangen hadde jeg hengt et skilt på hotell-døren min som sørget for at det ikke var noe renhold der da jeg kom tilbake, husker ikke om dette var et alternativ sist gang jeg bodde på dette hotellet men jeg var uansett superfornøyd med at jeg kunne bruke det denne gangen. Tror jeg benyttet meg av dette et par ganger tidligere på denne turen også, jeg er ikke så fin på det.
Jeg strevde veldig med å bytte folie på tatoveringen min kvelden før med tanke på at den er på ryggen men etter litt snedig tenking så fant jeg ut at jeg skulle legge noe folie flatt på senga og så legge meg oppå den, det funket som bare det! Ble likevel litt vrient å teipe den på plass men det gikk.

Så var det på tide å tusle over til arenaen. Null stress siden det ville ta meg maks ett minutt… jeg husker ikke når jeg bestemte meg for å gå dit men jeg tror det var rundt en time før dørene åpnet, noe som ville vært null problem ellers men smarte meg hadde ikke på jakke og det blåste surt. London er varmt i desember men det finnes grenser liksom.
Uansett, da min del av køen etterhvert kom seg inntil en av veggene til arenaen gikk ventingen litt lettere for da fikk jeg litt ly. Ikke søren om jeg forlot plassen min bare for å hente en jakke (eller en av de nye, fancy genserne mine). Jeg slet litt med å få tiden til å gå, det var nok av folk å se på men de var ikke så interessante så jeg begynte å se inn i leilighetene til folk, så på at folk kom hjem fra jobb og sånt.. til slutt stod jeg og «hørte» på diverse Nightwish-sanger i hodet for jeg tenkte «når jeg har tenkt gjennom hele den sangen så har det gått fem minutter» og det hjalp litt faktisk.
Etterhvert kom vaktene og skannet billettene våre sånn at de kunne sette på oss armbånd slik at ting ville gå fortere innenfor dørene som åpnet kort tid etter.
Igjen måtte vi gå gjennom bombekontroll og denslags men da jeg hadde kommet gjennom der så var det bare å slå seg til ro og finne ut hva man ville gjøre først. Jeg valgte atter en gang å gå til suvenir-sjappa fremfor å finne en god plass i salen, jeg ville nemlig ha en kopi av boken We Were Here for den ble solgt signert av alle i bandet på denne turnéen. Ja, jeg fikk tak i den i tillegg til en t-skjorte og et program. Tror ikke jeg kjøpte mer enn det (endte med å bestille en turnéjakke noen måneder senere).

Så kom problemet med å finne plass. Jeg endte opp foran Tuomas sin side sånn som sist men litt lenger bak så jobben med å snike seg forover begynte (fin måte å få tiden til å gå forresten, tiden flyr når man prøver å tenke strategisk).
Jeg hadde kommet mye lenger frem da oppvarmingen skulle begynne. Jeg pleier som regel å hate oppvarming på konserter for det er jo ikke h*n/de jeg kommer for å se! Men du verden som mine tanker ble gjort skam på, for Beast in Black var noe av det morsomste og beste jeg har sett live! Jeg hadde kun hørt én sang av dem før og jeg likte det men det var noe helt annet å se bandet foran seg og høre kul låt etter kul låt.
Husker trommisen drev og showet med trommestikkene sine, noe som endte med at den ene ble hengende i sceneteppet bak ham men han var så blid at det gjorde ingenting. Kan faktisk ikke huske sist jeg så en trommis som var like mye med i showet som resten av bandet (uansett hvor bra de spiller så har dem jo en tendens til å bli litt gjemt bak trommesettet).
Jeg filmet en kort snutt av Beast in Black men jeg har det ikke tilgjengelig akkurat nå så jeg får ikke lagt det ut her men dere kan se litt av oppvarmingen deres om dere søker etter «Beast in Black Wembley» på YouTube! Musikken deres er uansett verdt å sjekke ut, her er en liten smakebit (og ja, Yannis synger like bra i virkeligheten, om ikke bedre):

Nå merker jeg at jeg trenger å hvile fingrene litt så jeg stopper her og velger å skrive om selve Nightwish-konserten + hjemreisen litt senere.

To be continued…

London

London, desember 2018: Tatovering i Camden!

Legg igjen en kommentar

Jeg avsluttet forrige innlegg med å fortelle om at jeg måtte forlate Harry Potter-settet tidligere enn planlagt på grunn av et møte i London. Klokken seks denne kvelden skulle jeg nemlig treffe damen som skulle tatovere meg dagen etter, hun heter Klaudia og jeg hadde falt for stilen hennes noen uker i forveien, heldigvis så hadde hun tid til å tatovere meg mens jeg var i London denne gangen så jeg booket hele dagen 7. desember med en konsultasjon dagen før og det var altså dette jeg måtte rekke tilbake til.

Først måtte jeg ta toget fra Watford (etter å ha kjørt buss i 20 minutter fra HP-settet), heldigvis rakk jeg et hurtigtog som kjørte rett til London så turen tok 16 minutter. Deretter ble det litt gåing fra denne togstasjonen og over til King’s Cross hvor jeg satte meg på t-banen i to minutter før jeg var fremme, cirka en time før jeg trengte å være der.
Stemningen i Camden er så annerledes fra resten av London, det er et sted hvor alle «freaks» samles.. både på godt og vondt. En fyr prøvde å stoppe meg i det jeg gikk ut av t-banen men jeg gikk bare forbi, noe som fikk ham til å rope «wanker!» etter meg men det gikk ikke innpå meg akkurat.
Heldigvis slapp jeg å gå langt, for tatoveringssjappa lå i samme bygg som t-banen! Måtte gå gjennom en bitteliten utenlandsk butikk og opp en bitteliten trapp og så kom jeg inn i et bittelite rom med resepsjon og et enda mindre rom i hjørnet hvor piercing-damen holdt til.

På bildet over ser dere at jeg drasset med meg det svære bildet jeg kjøpte på HP-settet. Kunne ikke stikke innom hotellet først så jeg måtte ta med meg alt, hun ene som jobbet i sjappa sa at kjæresten hennes elsker suvenirer og kjøpte ting i sånne butikker selv om han ikke var fan av temaet.

Jeg måtte vente på tatovøren en stund fordi jeg var så tidlig ute og fordi hun i tillegg jobbet med en kunde og var litt forsinket men damene i denne etasjen holdt meg med selskap (tatovørene holdt til i etasjen over). Hun som jobbet bak disken var en superstilig mørkhudet dame med kule klær, piercing-damen hadde tatoveringer i fjeset og grønt hår. Begge var veldig hyggelige og veldig skravlete så tiden gikk fort.

Klaudia dukket opp til slutt og hun satte seg ved siden av meg og noterte alle idéene mine. Hun er fra Polen så det ble et par misforståelser men til slutt så skjønte hun hva jeg var ute etter og skulle gjøre ferdig en skisse til dagen etter.

Dere kan tro det var deilig å komme tilbake til hotellet og lempe fra seg alt jeg hadde båret på fra HP-settet!
Jeg husker ikke hva jeg gjorde resten av denne dagen, mest sannsynlig så spiste jeg godteri og så på TV, selv om jeg skulle sitte i ro hele neste dag så tar det på kroppen å bli «torturert» i mange timer så det var godt å bare slappe av og lade opp.

Jeg husker ikke så mye fra selve tatoveringsdagen, jeg tok en dusj (viktig å lukte godt for tatovøren sin skyld) og så satte jeg kursen mot t-banen atter en gang. Det var litt rot med den denne dagen så jeg tenkte først å ta turen til Baker Street og så finne en løsning derfra men underveis så la jeg merke til at dersom jeg gikk av på den ene stasjonen ute i «gokk» så kunne jeg gå på en annen plattform hvor linjen gikk rett til King’s Cross! Jeg var forberedt på å melde sjappa og si at jeg ble forsinket men jeg slapp heldigvis det, det bar rett til King’s Cross + to minutter derfra opp til Camden så var jeg fremme, hurra.
Igjen så måtte jeg vente litt fordi Klaudia var ikke klar men etter noen minutter så kom hun ned og viste meg en skisse hun hadde laget. Jeg må innrømme at det var ikke helt motivet jeg hadde sett for meg men jeg likte den og hun hadde laget den spesielt til meg og mine ønsker så jeg tenkte pokker heller og gav henne klarsignal til å lage stensilen.
Mens Klaudia fikset dette fikk jeg te av damene som holdt meg med selskap dagen før.

Da Klaudia var klar ble jeg med opp, jeg spurte om det var greit at jeg tok på meg en hettejakke og hadde den på baklengs sånn at hun derfor fikk fri tilgang til ryggen min, jeg tror ikke hun syntes det var den mest optimale løsningen men hun gikk heldigvis med på det, jeg ville ikke vært komfortabel med å ligge der i helt bar overkropp!
Det skal nevnes at tatovører har sett alle kroppstyper og er veldig avslappet til kropp generelt så det er egentlig ikke noe stress sånn sett men det var godt å kunne dekke seg til litt likevel.
Det føltes rart å stå i en liten bygning midt i London langt fra hjemme og skulle forandre på kroppen sin på denne måten men jeg var klar.

Selve prosessen er det ikke så mye å skrive om.. da stensilen var satt på så var det bare å krabbe opp på benken og la henne gjøre jobben sin. Det var ganske vondt noen ganger men smerten går over med én gang nålen løftes opp fra kroppen så jeg holdt ut og etterhvert så ble jeg så vant til det at jeg sovnet. Tror vi tok en pause etter noen timer som varte i fem minutter og så fortsatte vi. Det var en annen tatovør som jobbet ved siden av oss så jeg kunne se på hva han holdt på med, han hadde tre kunder mens jeg var der, alle tre var tilfeldigvis amerikanere.
Den siste timen (mer eller mindre) fikk jeg sitte oppreist og DET var deilig! Samboeren til Klaudia kom innom og de snakket sammen på polsk, plutselig er fjeset til samboeren ved siden av mitt og han sier til meg «I’m only saying good things!», han tenkte kanskje at jeg ble redd for at dem snakket stygt om meg på polsk så det var hyggelig at han sørget for at jeg slapp å tenke på det. Fant ut senere på kvelden at han hadde filmet litt av prosessen og lagt ut på Klaudias Instagram-story.
Damene fra etasjen under kom opp innimellom og jeg hørte ord som «wow!» da dem så ryggen min.. jeg tar aldri tatoveringer for andre men det er likevel hyggelig å høre sånne ting.

Jeg tror jeg ble tatovert i rundt seks timer og følelsen når man er ferdig kan bare sammenlignes med lettelse. Ikke at det ikke var hyggelig å være der, det er bare deilig å kunne ta på seg klærne sine og strekke beina, samtidig som man føler seg et hakk tøffere (for å ikke snakke om når man endelig kan gå ut i frisk luft og slippe høy musikk man har hørt på hele dagen). Ikke at man må ha tatoveringer for å være tøff men det er sånn JEG føler meg, at jeg har kommet et hakk nærmere å være den autentiske meg.
Siden Klaudia visste at jeg var langt hjemmefra så sendte hun med meg ekstra teip sånn at jeg hadde noe å feste plastfolie med når jeg skulle skifte på hotellrommet + resten av en rull plastfolie hun hadde liggende. Da hadde jeg en ting mindre å tenke på denne kvelden!

Jeg tok farvel med Klaudia og gikk ned for å betale. Jeg tror jeg betalte £500 til sammen, noe som er billig for en så stor tatovering (hvert fall når man sammenligner med prisene i Norge).

Resultatet:

Som nevnt så er ikke dette helt hva jeg så for meg da jeg designet motivet i hodet men jeg er oppriktig veldig fornøyd med denne og jeg håper jeg får muligheten til å bli tatovert av Klaudia igjen. Jeg leker også med tanken på å bygge på denne på en eller annen måte eller i hvert fall ha mer rundt sånn at jeg får litt over skuldrene, nakken og sånt men jeg har resten av livet på å finne ut av denslags.
Jeg har alltid hatt en del føflekker og jeg tror Klaudia ikke var så glad for det (går ikke an å tatovere over dem) men hun fant en måte å bruke føflekkene i motivet ved å lage noen flekker her og der sånn at føflekkene jeg hadde fra før ser ut som en del av motivet.
Tatoveringen ser like bra ut etter den har grodd også så alt i alt så er jeg strålende fornøyd nå nesten ett år senere.

Resten av dagen bestod av hotellrom, TV, room service (pizza), godteri og mengder med vann!
…i tillegg til vasking av tatovering og skifting av plastfolie, noe som var en utfordring med tanke på at den var på ryggen men det ordnet seg!

Så var det på tide med ordentlig søvn før man måtte leke gjemsel dagen etter… Nightwish hadde ankommet hotellet og jeg hadde ingen planer om å støte på dem.

London

London, desember 2018: Hogwarts is my home!

Legg igjen en kommentar

Det har blitt tradisjon at hver gang jeg drar til London så må jeg ha en dag hvor jeg stikker innom Harry Potter– settet og denne turen var intet unntak så da jeg stod opp denne morgenen satte jeg kursen mot mitt fjerde besøk.
Jeg har prøvd å ikke ta de samme bildene som jeg har tatt før men tilgi meg om noe blir repetert.
Noe jeg gjorde for første gang på denne turen var å sitte helt foran i 2. etasje på bussen fra togstasjonen.

Dere ser inngangen til togstasjonen til høyre så om du planlegger ditt første besøk med tog så vet du nå at du slipper å gå langt og lete etter bussen.

De driver og bygger om litt her og der i disse dager, blant annet så skal dem utvide for å gjøre plass til ting fra Fantastic Beasts-filmene men inntil videre så står kostymene fra de to første filmene ute i gangen.

Mange unger (og voksne) som syntes denne veggen var veldig gøy. Før så var informasjonsdisken og garderoben her men som nevnt så gjør dem om så jeg regner med at denne veggen bare var midlertidig. Fant ut at jeg er cirka like høy som Hermine, kanskje litt lavere.

Siden jeg var her i desember igjen så hadde julepynten blitt dratt frem. Håper jeg kan dra hit rundt Halloween-tider en gang for hele utstillingen blir tilpasset etter året og jeg tror Halloween er den eneste jeg «mangler» som interesserer meg for da kommer dementorene!
Jeg var ganske tidlig ute i håp om å kanskje få sneket meg inn litt før jeg egentlig skulle (hadde en avtale senere på dagen så besøket mitt ville bli kortet ned en del) så jeg fikk tid til å ta den verste shoppingen først. Jeg husker ikke alt jeg endte opp med men det viktigste er at jeg fikk huket tak i en kopi av gullegget fra Harry Potter and the Goblet of Fire. Jeg aner ikke hvorfor jeg var så besatt av å skaffe det egget men jeg SKULLE ha det! Måtte vente en stund mens en ansatt hentet det så jeg småpratet med en annen ansatt. Fikk også tid til en matbit og et dobesøk så jeg var klar som et gullegg da jeg endelig kunne gå inn til utstillingen.

Da vi ble loset inn i den lille kinosalen så bestemte jeg meg for første gang å sette meg ganske langt bak. Jeg hadde vært her tre ganger før så jeg vet nå hvor magisk det er når lerretet går opp og man plutselig er foran døren til den store hallen men denne gangen ville jeg se andres reaksjon, noe som var ganske hyggelig, det er lett å glemme at mange er der for første gang.

Mulig jeg har nevnt det før men det er overraskende mye i Harry Potter-filmene som ikke er CGI, mye er mekanisk, blant annet heksa som dere ser flyr rundt juletreet i bildet under.

Dette var andre gangen jeg var her mens Goblet of Fire var i fokus så hallen var atter en gang pyntet til ball.

Kake med dansende snømenn på toppen:

Etter noen minutter kom stemmen over høyttaleren om at vi måtte forlate rommet sånn at gruppen etter oss ville få den samme magiske opplevelsen.

«10 points to Gryffindor!»

Som nevnt så prøvde jeg så godt jeg kunne å ta bilder av ting jeg ikke hadde fotografert før men det var vanskelig fordi man blir så overveldet når man ser alt sammen og man får lyst til å knipse bilder av ALT men jeg gjorde mitt beste.
(Til eventuelt nye lesere: Jeg vil poste innlegg om tidligere turer hit senere så da får dere se de andre bildene jeg har tatt her.)

Jeg er så fan av Sirius Black at jeg bare måtte gjøre dette:

Jeg skulle ønske de hadde mer Sirius Black-relaterte ting, jeg skulle så gjerne ha sett den fine dressen han gikk i eller den svære pelskåpen.

Tanketanken:

Jeg liker så godt kontoret til Humlesnurr fordi det er så mye rart å se der som tanketanken, valghatten og Gryffingdors sverd.
Men det jeg liker best med kontoret er at ikke bare ser vi Michael Gambons kostyme ved skrivebordet, hvis du ser øverst i trappen til høyre så står Richard Harris’ kostyme og lusker.

De har et eget området hvor dem hyller dyrene som har vært med i filmene. Det er en liten skjerm hvor dem viser hvordan de ble trent og her får vil litt info om dem:

Gygrids hytte.
12-tallet til venstre er et av mange tall som viser hvor man er dersom man har med seg en digital guide. Jeg hadde en sånn første gangen jeg var her og fant ut at jeg ikke trengte den men jeg tror den er veldig hjelpsom for de som ikke vet mye of filmene fra før!

Jeg håper alltid at jeg skal få se en demonstrasjon av hvordan døren til mysteriekammeret åpnes men jeg var uheldig denne gangen også.

Meg foran familietreet til Sirius Black, favorittscenen min ble filmet foran denne:

Hodet mitt ser helt deformert ut men teppet hang veldig høyt oppe så det ble rart uansett hva jeg gjorde!

Hvis du er heldig så får du bli med Gygrid inn i den forbudte skogen:

Bildet over viser hvordan dem filmet skytsvergen til Harry Potter. De satte en spesiallaget vest på en ulvehund og hvis du trykker på en knapp så skjer dette:

Så når du ser kronhjorten til Harry Potter i filmene så er det egentlig en hund med vest.

Den forbudte skogen har en egen butikk hvor du kan kjøpe alt som har med temaet å gjøre (en lignende butikk har dem også ved Galtvortekspressen) og jeg falt pladask for et svært bilde:

Man kan til og med se Galtvort i bakgrunnen til venstre og jeg måtte bare ha med meg dette hjem! Problemet var at det var vanskelig å finne så jeg måtte vente en god stund før en eldre herremann kom gående med det i en eske og bildet ble offisielt mitt.
Mannen sa at han kunne ta det med til oppbevaringen/garderoben for meg sånn at det kunne være der til jeg var ferdig i studioet (ville vært for stort til å drasse rundt på) og ordnet lapp med nummer på til meg og greier sånn at det ikke ville bli noe problem å få det utlevert på vei ut. Vi snakker bra service!

Inni toget. Det er sykt trangt så det er rart å tenke på at de har brukt mange timer på å filme inni her, håper ingen hadde klaustrofobi.

Nei, jeg fikk ikke slag underveis, det bare ser sånn ut:

Sirius Black i hundeform:

Jeg tok bilde fra samme sted to ganger for å vise dere at figuren utenfor butikken til Wiltersen-tvillingene faktisk tar av og på seg hatten som i filmene:

Som jeg nevnte tidligere så er det lite CGI i disse filmene og i bildet under så ser dere en demonstrasjon av hvordan dem lagde fotspor i snøen da Harry Potter hadde på seg usynlighetskappen:

Denne statuen har alltid irritert meg, den er ikke viktig såvidt jeg vet men jeg har aldri klart å ta et bra bilde av den før på denne turen (hurra):

Så var det på tide å dra men jeg klarte å knipse flere unødvendige bilder på vei ut (og ja, jeg husket å hente det fine bildet mitt):

Jeg gleder meg til å dra tilbake og se hvordan inngangen og sånt ser ut nå/senere, for ting har sett litt stusselig ut de siste gangene jeg har vært der på grunn av oppussingen.

Dette besøket ble en del kortere enn planlagt fordi jeg hadde en spesiell avtale jeg måtte rekke i London, dette blir det mer om i neste innlegg!

London

London, desember 2018: Dagen uten mål og mening

Legg igjen en kommentar

Tittelen får dagen til å høres forferdelig kjedelig ut men det var den ikke, hvert fall ikke for meg. Som regel når jeg drar til London så sørger jeg for å ha minst én dag hvor jeg ikke har planlagt noenting, en dag hvor jeg kan gjøre hva jeg vil og 5. desember (har kontroll på datoene nå) var denne dagen.
Siden jeg har vært så dum og ventet helt til nå med å skrive om denne reisen så husker jeg svært lite om hva som foregikk så jeg bruker bildene for å spore mine aktiviteter.

Det ser ut som at første stopp var Disney-butikken i Oxford Street. Jeg kjøpte ingenting der og ble gående svært lenge og ble mer og mer frustrert fordi jeg ikke fant noe jeg hadde lyst på. Jeg fant en kopp jeg likte men jeg satte den tilbake fordi jeg har så mange kopper fra før og jeg hadde lignende opplevelser med flere andre gjenstander.. det var bare ikke dagen for Disney rett og slett.

Julelysene i Oxford Street er alltid fablaktige, dessverre så dro jeg dit på dagtid denne gangen så jeg fikk ikke sett dem i all sin prakt, de pyntet likevel opp og butikkene hadde som vanlig tatt den helt ut i utstillingsvinduene:

Jeg gikk til Hamleys, en av de største leketøysbutikkene i verden men fant ikke noe der heller som jeg ville ha. Eller, jeg fant en Minerva McGonagall-dukke men jeg endte opp med å ikke kjøpe den.

Tilfeldig bilde:

Jeg føler at denne dagen fremstår som veldig trist men jeg husker at jeg hadde det fint der jeg tuslet omkring, det er bare det at når man har vært et sted så mange ganger så gidder man ikke å ta bilder av de samme tingene om og om igjen… egentlig dumt i dette tilfellet for nå husker jeg ikke noe av dagen fra bildet over ble tatt til dette:

Så klart, når jeg nettopp har nevnt at jeg ikke gadd å ta de samme bildene om igjen så dukker det opp et bilde av Wembley stadion som jeg har fotografert flere ganger hver gang jeg har vært der.
Jeg skylder på at gåturen i denne gaten er forferdelig lang og at jeg derfor trenger noe å gjøre… så hvorfor ikke ta flere bilder av Wembley stadion?

Litt nærmere nå..

Nå kom jeg på en ting! Da jeg skulle forlate hotellet denne morgenen så traff jeg flere av spillerne til Southampton i resepsjonen fordi de skulle spille kamp mot Tottenham (tror jeg). Selv om jeg ikke har noen sterke følelser ovenfor fotball så var jo det litt stas. Bittelitt.

En ting som var litt dumt på denne turen var at jeg hadde investert noen ekstra kroner i et litt mer fancy hotellrom, mest for at jeg skulle få badekar men også litt for å få utsikt mot stadionet. Vel, de bygger mye i Wembley om dagen så dette var alt jeg fikk se av den berømte utsikten. Badekaret var uansett viktigst.

Grunnen til at jeg hadde dratt på denne turen i det hele tatt var fordi Nightwish skulle ha konsert i Wembley Arena den 8. desember og jeg var litt stresset fordi jeg traff hele bandet (utenom Marko som kom senere) i resepsjonen da jeg skulle se dem i 2015 og jeg hadde virkelig ikke lyst til å treffe på dem igjen i tilfelle jeg skulle si noe dumt til dem eller omvendt så da trommisen la ut dette på Facebook denne dagen så fikk jeg en sånn «it’s happening again!»-følelse.

Men jeg hadde enda litt tid på meg før jeg måtte begynne å luske rundt.
Shoppet ikke altfor mye på denne turen men julegaver til lillesøster fikk man så klart skaffet:

Dette var som nevnt en rolig dag uten mål og mening men det var også dagen hvor jeg dro på kino for første gang siden 2012.

Jeg dro dit for å seeeee..:

Ikke Fantastic Beast som høres ut som en litt tvilsom film men Fantastic Beasts 2!
Kinoen hadde billettautomat, litt som de vi har på togstasjonene her i Norge så jeg slapp å forholde meg til mennesker, utenom da jeg kjøpte en pose med sjokolade og vann med kullsyre.
Jeg var litt tidlig ute men som jeg nevnte i forrige innlegg så liker jeg å vente så det gikk helt fint.
Kinoen skulle forresten bygge ekstra fancy saler med seter som beveger på seg så det passer med det som skjer i filmen man ser på og det var to «test-seter» ute i lobbyen/hallen (eller hva man nå kaller det området) og jeg benyttet meg så klart av muligheten. Jeg satte meg i et sete og trykket på en knapp hvor det stod «START» og så begynte traileren til Spider-Man: Into The Spider-Verse og det var sykt gøy! Når Spider-Man svingte seg så føltes det ut som at stolen svingte seg, og så videre. Etterpå begynte traileren til Mary Poppins Returns og det var like gøy for da hun falt bakover i badekaret så veltet stolen litt bakover. Om jeg noengang skal på kino der igjen så må jeg teste ut sånn fancy sal.

Jeg husker jeg var litt stresset mens jeg var på kino fordi det var tre kvarter med reklame før filmen begynte og jeg begynte å bli redd for at jeg skulle komme tilbake såpass sent at hotellet ville være låst men det gikk fint.

Fin julepynt i Wembley også:

Man vet man setter pris på små ting når man må ta bilde av TV-en fordi Jaime Lannister er med i reklame:

Om noen lurer så likte jeg Fantastic Beasts 2 veldig godt. Klart, noen logiske brister er det jo men de har en spesiell stemning som gjør at jeg koser meg.
Ekstra stas var det da vi fikk dra tilbake til Galtvort og se den store hallen, spesielt med tanke på at jeg skulle stå i det samme rommet dagen etter… men det skriver vi om senere!

London

London, desember 2018: Avreisedagen

Legg igjen en kommentar

Det er snart ett år siden sist jeg dro til London så nå er det på tide å skrive om turen!
Det at det har gått en del tid betyr at jeg har glemt veldig mye men det som betyr noe er at jeg husker de VIKTIGSTE tingene, ikke sant?

Vel, jeg husker ikke engang hvilken dato jeg reiste avgårde (4. desember viste det seg å være) men det var en mørk desember-natt, jeg skulle ta flybussen som gikk litt over halv fire og hadde derfor holdt meg våken. Jeg satt nydusjet og så på QI og Would I Lie To You? på BBC Brit mens jeg ventet på at det skulle bli på tide å dra.
Mamma skulle kjøre meg og da vi kjørte ut fra gårdsplassen vår begynte jeg å gråte, litt fordi jeg var ganske trøtt men mest fordi jeg ville savne Wembley. Mamma lovte at de skulle ta godt vare på henne mens jeg var borte og jeg visste at hun ville få det fint men jeg syntes alltid det er så trist å reise fra henne fordi jeg er redd hun skal tro jeg har forlatt henne.

Jeg mener å huske at jeg prøvde å sove på flybussen men jeg husker ikke om jeg faktisk klarte det. Uansett så kom jeg frem til Gardermoen til slutt og jeg skulle møte min nemesis: innsjekken.
Jeg nevnte dette ofte på min gamle blogg og siden dette er en ny blogg så kan jeg gjenta at jeg alltid friker ut når jeg skal sjekke inn bagasje og slikt fordi man kun kan gjøre det på automat og jeg er redd for å trykke på noe feil.
Så, jeg ventet til jeg fant en ledig ansatt til tross for at jeg alltid føler at jeg kaster bort tiden deres, de oppfører seg i hvert fall som om jeg gjør det…. men følelsen av å føle seg teit er verdt det når man vet at ting blir gjort riktig! #tenkepositivt

Jeg får alltid lyst på calzone når jeg er på Gardermoen så etter jeg hadde passert alt av obligatoriske ting så kjøpte jeg en calzone, hvis innhold endte opp på genseren min, hurra.
Jeg er en person som liker å vente så jeg har det alltid fint på flyplasser, her ser dere i refleksjonen i vinduet at jeg tar bilde av fly.. jeg husker ikke hvorfor for det var ikke mitt fly:

De neste timene er tåkete for meg, jeg husker at jeg lyttet til samtalene til folk og at jeg ladet mobilen. Noen snakket om hunden sin og jeg satt og tenkte at det ville ikke gå en uke engang før jeg var hjemme hos Wembley igjen.
Så fikk vi gå ombord på flyet og jeg sovnet før flyet i det hele tatt hadde forlatt bakken, det siste jeg husker er at vi stod i kø for å få spylt flyet sånn at det ikke skulle komme is på det.

Det neste jeg husker er at jeg våknet og så dette:

Jeg tok bildet og åpnet posen med sørlandschips jeg hadde i sekken, spiste noen never før jeg sovnet igjen, tror vi var i ferd med å lande neste gang jeg våknet.

Da jeg bladde gjennom bildene fra turen så kom jeg over dette bildet:

Dette er fra da jeg satt på do etter å ha hentet bagasjen da jeg ankom Gatwick. Jeg elsker disse doene fordi de har egne vasker inne i båsene og tydeligvis så elsker jeg dem høyt nok til å knipse dette bildet. Så da vet dere det.

Så ja, jeg ankom Gatwick, tok toget inn til London og satt på Victoria Station lenge fordi jeg visste det var lenge til jeg kunne sjekke inn på hotellet og fordi jeg ikke visste hva jeg kunne finne på når jeg hadde med meg stor koffert.
Jeg liker som nevnt å vente så jeg fant det underholdende nok å sitte og titte på folk men til slutt så orket jeg ikke mer og tok t-banen til King’s Cross fordi jeg ville titte i Platform 9 3/4-butikken. Hvorfor jeg tenkte at det var lurt vet jeg ikke fordi den butikken er bitteliten men hvis jeg husker riktig så var det såpass kort tid etter den åpnet at kofferten min var ikke altfor mye i veien. En annen ting er at jeg hadde sikkert dratt bort dit uansett fordi jeg kan ta t-banen opp til Wembley derfra (bydelen, ikke hunden min).

Jeg slet fortsatt med å bruke opp tiden før jeg kunne dra til hotellet så til slutt tenkte jeg «skitt au» og dro til Wembley og tittet rundt på Outlet-senteret som ligger i samme bygning. Jeg husker at jeg drasset med meg kofferten min opp til kinoen bare for å være sikker på hvor den lå.

Så begynte jeg å kjede meg så jeg tuslet bort til hotellet for å spørre om jeg kunne få sjekke inn. Det var fortsatt altfor tidlig men mannen sa at det var et rom ledig som nettopp hadde blitt vasket så da fikk jeg det, hurra.
Jeg hadde begynt å få en massiv hodepine da jeg ankom rommet så jeg fant ut at jeg skulle ta et bad:

Da jeg var ferdig med å bade var hodepinen så ille at jeg bare sovnet, jeg følte meg temmelig ekkel da jeg våknet i et håndkle med vått hår og greier men jeg overlevde det også.
Jeg visste at jeg måtte ha i meg noe mat men først gikk jeg til resepsjonen for å høre om de hadde noe smertestillende men damen i skranken sa at hun ikke hadde lov til å gi meg noe så hun sa at jeg kunne gå til Tesco og kjøpe hodepinetabletter der, noe jeg gjorde og det tok ikke lang tid før jeg følte meg mye bedre.
Jeg hadde planer om å dra på kino og greier denne kvelden men på grunn av hodepinen så var jeg temmelig redusert selv etter den hadde forsvunnet så jeg benyttet sjansen til å utfordre min frykt for å ringe roomservice:

Jeg hadde ikke spist ordentlig mat siden calzonen på Gardermoen (hvis jeg husker riktig) så jeg var kjempesulten! Du verden som jeg koste meg, jeg ble fort mett så da hadde jeg kald pizza til frokost dagen etter. Det var dyrt men er man på ferie så er man på ferie.
Slapp i det minste å betale for vannet mitt siden jeg bodde i et litt mer fancy rom denne gangen, fint skal det være.

Dette er det jeg husker fra dag 1 og jeg tror jeg slutter her og fortsetter i et senere innlegg (forhåpentligvis ikke om ett år).