Det er snart ett år siden sist jeg dro til London så nå er det på tide å skrive om turen!
Det at det har gått en del tid betyr at jeg har glemt veldig mye men det som betyr noe er at jeg husker de VIKTIGSTE tingene, ikke sant?

Vel, jeg husker ikke engang hvilken dato jeg reiste avgårde (4. desember viste det seg å være) men det var en mørk desember-natt, jeg skulle ta flybussen som gikk litt over halv fire og hadde derfor holdt meg våken. Jeg satt nydusjet og så på QI og Would I Lie To You? på BBC Brit mens jeg ventet på at det skulle bli på tide å dra.
Mamma skulle kjøre meg og da vi kjørte ut fra gårdsplassen vår begynte jeg å gråte, litt fordi jeg var ganske trøtt men mest fordi jeg ville savne Wembley. Mamma lovte at de skulle ta godt vare på henne mens jeg var borte og jeg visste at hun ville få det fint men jeg syntes alltid det er så trist å reise fra henne fordi jeg er redd hun skal tro jeg har forlatt henne.

Jeg mener å huske at jeg prøvde å sove på flybussen men jeg husker ikke om jeg faktisk klarte det. Uansett så kom jeg frem til Gardermoen til slutt og jeg skulle møte min nemesis: innsjekken.
Jeg nevnte dette ofte på min gamle blogg og siden dette er en ny blogg så kan jeg gjenta at jeg alltid friker ut når jeg skal sjekke inn bagasje og slikt fordi man kun kan gjøre det på automat og jeg er redd for å trykke på noe feil.
Så, jeg ventet til jeg fant en ledig ansatt til tross for at jeg alltid føler at jeg kaster bort tiden deres, de oppfører seg i hvert fall som om jeg gjør det…. men følelsen av å føle seg teit er verdt det når man vet at ting blir gjort riktig! #tenkepositivt

Jeg får alltid lyst på calzone når jeg er på Gardermoen så etter jeg hadde passert alt av obligatoriske ting så kjøpte jeg en calzone, hvis innhold endte opp på genseren min, hurra.
Jeg er en person som liker å vente så jeg har det alltid fint på flyplasser, her ser dere i refleksjonen i vinduet at jeg tar bilde av fly.. jeg husker ikke hvorfor for det var ikke mitt fly:

De neste timene er tåkete for meg, jeg husker at jeg lyttet til samtalene til folk og at jeg ladet mobilen. Noen snakket om hunden sin og jeg satt og tenkte at det ville ikke gå en uke engang før jeg var hjemme hos Wembley igjen.
Så fikk vi gå ombord på flyet og jeg sovnet før flyet i det hele tatt hadde forlatt bakken, det siste jeg husker er at vi stod i kø for å få spylt flyet sånn at det ikke skulle komme is på det.

Det neste jeg husker er at jeg våknet og så dette:

Jeg tok bildet og åpnet posen med sørlandschips jeg hadde i sekken, spiste noen never før jeg sovnet igjen, tror vi var i ferd med å lande neste gang jeg våknet.

Da jeg bladde gjennom bildene fra turen så kom jeg over dette bildet:

Dette er fra da jeg satt på do etter å ha hentet bagasjen da jeg ankom Gatwick. Jeg elsker disse doene fordi de har egne vasker inne i båsene og tydeligvis så elsker jeg dem høyt nok til å knipse dette bildet. Så da vet dere det.

Så ja, jeg ankom Gatwick, tok toget inn til London og satt på Victoria Station lenge fordi jeg visste det var lenge til jeg kunne sjekke inn på hotellet og fordi jeg ikke visste hva jeg kunne finne på når jeg hadde med meg stor koffert.
Jeg liker som nevnt å vente så jeg fant det underholdende nok å sitte og titte på folk men til slutt så orket jeg ikke mer og tok t-banen til King’s Cross fordi jeg ville titte i Platform 9 3/4-butikken. Hvorfor jeg tenkte at det var lurt vet jeg ikke fordi den butikken er bitteliten men hvis jeg husker riktig så var det såpass kort tid etter den åpnet at kofferten min var ikke altfor mye i veien. En annen ting er at jeg hadde sikkert dratt bort dit uansett fordi jeg kan ta t-banen opp til Wembley derfra (bydelen, ikke hunden min).

Jeg slet fortsatt med å bruke opp tiden før jeg kunne dra til hotellet så til slutt tenkte jeg «skitt au» og dro til Wembley og tittet rundt på Outlet-senteret som ligger i samme bygning. Jeg husker at jeg drasset med meg kofferten min opp til kinoen bare for å være sikker på hvor den lå.

Så begynte jeg å kjede meg så jeg tuslet bort til hotellet for å spørre om jeg kunne få sjekke inn. Det var fortsatt altfor tidlig men mannen sa at det var et rom ledig som nettopp hadde blitt vasket så da fikk jeg det, hurra.
Jeg hadde begynt å få en massiv hodepine da jeg ankom rommet så jeg fant ut at jeg skulle ta et bad:

Da jeg var ferdig med å bade var hodepinen så ille at jeg bare sovnet, jeg følte meg temmelig ekkel da jeg våknet i et håndkle med vått hår og greier men jeg overlevde det også.
Jeg visste at jeg måtte ha i meg noe mat men først gikk jeg til resepsjonen for å høre om de hadde noe smertestillende men damen i skranken sa at hun ikke hadde lov til å gi meg noe så hun sa at jeg kunne gå til Tesco og kjøpe hodepinetabletter der, noe jeg gjorde og det tok ikke lang tid før jeg følte meg mye bedre.
Jeg hadde planer om å dra på kino og greier denne kvelden men på grunn av hodepinen så var jeg temmelig redusert selv etter den hadde forsvunnet så jeg benyttet sjansen til å utfordre min frykt for å ringe roomservice:

Jeg hadde ikke spist ordentlig mat siden calzonen på Gardermoen (hvis jeg husker riktig) så jeg var kjempesulten! Du verden som jeg koste meg, jeg ble fort mett så da hadde jeg kald pizza til frokost dagen etter. Det var dyrt men er man på ferie så er man på ferie.
Slapp i det minste å betale for vannet mitt siden jeg bodde i et litt mer fancy rom denne gangen, fint skal det være.

Dette er det jeg husker fra dag 1 og jeg tror jeg slutter her og fortsetter i et senere innlegg (forhåpentligvis ikke om ett år).