I går var det på tide med bursdagsfeiring igjen, Wembley ble fire år!

Da katten min Zakk døde trodde jeg ikke at jeg kunne bli like glad i et kjæledyr igjen men frykten for å være helt alene fikk meg til å ta et spontant valg som gjorde at Wembley dukket opp ganske kjapt (hun ble født seks dager etter Zakks død, bra timing eller skjebnen?)

De tre første årene ble i hovedsak brukt til å dressere men dette siste året har blitt brukt til å forsterke båndet vårt og jeg har blitt mer kjent med Wembleys personlighet og for en frøken hun er!

I begynnelsen av april ble jeg litt syk, i dagene før hadde vi gått tur i kulde og sterk vind og det endte med feber, svimmelhet og vond nakke. Jeg orket ikke annet enn å ligge i den ene sofaen og lytte til TV’en, Wembley lå i sofaen ved siden av og holdt et øye med meg:

Wembley er en av de huskyene som vil på tur hele tiden og som kjeder seg fort og blir rastløs dersom jeg er treg, det er viktig å oppdra en husky skikkelig sånn at dem ikke tar over hele huset når dem kjeder seg… men når jeg er syk så er hun veldig flink til å smøre seg inn med tålmodighet og vise hensyn.

Naboene på nabogården spurte i vinter/våres om jeg kunne tenke meg å lære å stelle hestene deres sånn at de kan be om hjelp dersom de trenger å reise bort for eksempel og det sa jeg ja til. De er veldig «chill» av seg så jeg får lov til å ta med Wembley dit også, hun syntes det er spennende men noen ganger kan det være kjedelig å vente:

Det siste året har hun også jobbet med supermodell-ferdighetene sine:

Wembley viser seg å være veldig smart. Huskyer er ikke dumme men de er vanskelige å trene så jeg tror det har hjulpet at jeg begynte å trene henne fra dag én og jeg føler noen ganger at hun forstår meg like godt som jeg ville forstått et annet menneske når jeg snakker til henne. Jeg kan se en tomflaske i veikanten og si «kan jeg få den?» mens jeg peker og hun hopper ned i grøfta og plukker opp:

Vi var inne hos foreldrene mine for en tid tilbake og hun hadde båndet sitt på seg mens hun lekte med Rina (mine foreldres hund) men da Rina ikke ville leke mer plukket hun opp håndtaket til båndet og kom og gav det til meg for og så gå mot utgangsdøren.. «nå går vi hjem!»

Dette året med Wembley har vært veldig gøy, jeg gleder meg til å se hva slags eventyr vi havner i det kommende året.