På fredag kom filmen om Mötley Crüe ut på Netflix, jeg har ikke Netflix men takket være mine internett-ferdigheter fikk jeg sett filmen tidligere i dag og jeg ble litt nostalgisk.
Ikke at jeg satt og mimret tilbake til 80-tallet, jeg ble tross alt født det året deres fjerde album kom ut (1987) men Mötley Crüe har likevel vært en stor del av mitt liv så hvorfor ikke dele noen av mine tanker. Må uansett få kommet i gang på denne bloggen!
Boken som filmen er basert på har jeg lest cirka 3-5 ganger men siste gangen er så lenge siden at jeg husket svært lite før filmen begynte (utenom de største hendelsene som Nikkis overdose og da Vince mistet datteren sin), det skal sies at minnene strømmet på etterhvert så det var ikke noe problem å henge med.

Jeg hadde ingen forventninger til filmen overhodet, spesielt ikke da jeg så bilder av skuespillerne som skulle spille bandet, faktisk så tror jeg de få forventningene jeg hadde gikk helt til bunns på det tidspunktet. Traileren hjalp da den kom ut litt senere, takk og lov.

Tidslinjen var ganske bra mesteparten av filmen, jeg visste sånn cirka hvilket år det var basert på hvilket album dem jobbet med og basert på det jeg husker fra boken så tror jeg ikke dem tok så mange kunstneriske friheter (i motsetning til Bohemian Rhapsody hvor tidslinjen var på grensen til kaos og de dramatiske scenene var kun for filmen).
Jeg skriver at tidslinjen var bra mesteparten av filmen fordi helt på slutten var den bare grøt men det kan hende de gjorde dette for å slippe å ta med ting som at Tommy banket kona si (Pamela Anderson), det ville ødelagt den bedårende karakteren de hadde gjort ham til i filmen.

Når vi først er inne på skuespillerne/karakterer så må jeg nevne Iwan Rheon som jeg syntes gjorde en god jobb som Mick Mars, avisene omtaler Mick som «det kjedeligste medlemmet» men jeg syntes det er ganske åpenbart at Mick er den kuleste av dem alle.
Mulig jeg ikke er i stand til å være nøytral da jeg har et portrett av mannen tatovert på armen min.

Filmen var ikke fantastisk men den var gøy der og da og jeg ble positivt overrasket (også av skuespillerne). I ettertid er jeg litt «meh» men jeg ser den sikkert igjen en dag jeg trenger litt gøy.
Er du ikke kjent med Mötley Crüe så vil jeg foreslå at du leser boken før du eventuelt ser filmen men det er så klart opp til deg.

Avslutter med et dårlig mobilbilde av meg og trommisen Tommy Lee (+halve Nikki Sixx) fra da jeg møtte dem alle på Karl Johan 9. juni 2005: